Vår tids største problem: Mangel på langsiktighet

I disse dager er enda en av USAs største banker, Lehman Brothers i ferd med å gå under. En annen av de amerikanske bankgigantene Merill Lynch har i løpet av det siste året tapt et beløp som tilsvarer 25% av selskapets totale overskudd de siste 25 årene i følge DN. I grunnen så har de bare seg selv å takke for det. Hele finanskrisen er et godt eksempel for å beskrive det jeg mener er samfunnets største problem i dag, den fullstendig manglende evnen til å klare å tenke langsiktig.

På et eller annet tidspunkt fikk en del av banktoppene i USA et vanvittig godt innfall. Hva om vi begynner å gi boliglån til folk som ikke har råd til å betale for dem? Videre tenkte man: Hva om vi i tillegg legger disse nye boliglånene inn i avanserte finansielle instrumenter som de fleste blåøyde investorer ikke vil forstå hva er for noe? Kjempeide!!! Denne genistreken førte til at amerikanske banker fikk resultatmarginer og overskudd som man aldri hadde sett maken til. Sjefene ble genierklært, og i 2006 stod finansektoren for 25% av den totale verdiskapningen i USA. Den bittelille haken ved opplegget var at for at hjulene skulle gå rundt var man avhengig av at boligprisene måtte vokse for evig inn i himmelen. Slik fungerer verken boligmarkedet eller noe annet marked, selv om trenden på sikt alltid vil være stigende dersom man har økonomisk vekst. Dermed opplever vi nå det som kan vise seg å bli en av de mest alvorlige og langvarige økonomiske krisene i moderne tid, og det hele grunnet et ønske om kortsiktig profitt, og regelrett idioti.

Jeg er overhodet ingen stor økonom, og kommer heller aldri til å bli det. Imidlertid har jeg evnen til å tenke logisk. Dersom du har en vekst i omsetning og profitt i dag, som ikke er bærekraftig og vil føre til enorme underskudd eller konkurs i morgen er den et onde. De samme resonementene kan også brukes til å beskrive hvorfor man ikke klarer å ta tak i miljøutfordringene, hvorfor man ikke klarer å gjennomføre nødvendige men omstridte reformer i politikken eller hvorfor vi nå i det hele tatt er nødt til å kjempe en krig mot fundamentalistiske muslimer. Antallet eksempler er desverre utrolig mange, men la meg utdype det siste.

Da Sovjetunionen gikk inn i Afghanistan kjempet afghanerne med primitive våpen, og hadde ingen mulighet til å skade panserkjøretøy, helikoptere eller fly. Amerikanerne eller rettere sagt kongressmann Charlie Wilson sørget for at afghanerne ble utstyrt med avanserte våpen og fikk opplæring, de sovjetiske styrkene ble påført enorme tap, måtte trekke seg tilbake, og Sovjetunionen bukket selv under. Selv om det siste selvsagt skyldes veldig mange andre faktorer også, så var krigen i Afghanistan i hvert fall sterkt medvirkende. Så når Sovjet har trukket seg ut og landet ligger i ruiner er det noen kloke sjeler som tenker at det muligens vil være lurt å fortsette å gi penger til afghanerne, men nå for å gjenoppbygge landet. De samme menneskene som bevilget milliarder til våpen var imidlertid ikke særlig lystne på å bygge skoler og veier, og dermed var Afghanistan overlatt til seg selv. Et land i fullstendig armod, uten noen form for fungerende sosial infrastruktur eller evner til å komme seg på bena på egen hånd. Folket ble desperate. Det endte i borgerkrig, taliban, al-qaeda og 11.september, og det skyldtes i bunn og grunn at USA ikke evnet å ta ansvar for landet da de hadde hjulpet dem med å vinne krigen, og at man ikke klarte å se hva konsekvensene av dette kunne bli. For en perfekt skildring av dette, se filmen Charlie Wilson's war med Tom Hanks.

Det vanskelig spørsmålet blir derfor: Hvordan kan man sørge for at beslutningstakere klarer å tenke langsiktig? Jeg tror ingen har det endelige svaret, og svarene er forskjellige etter hvilken sektor man snakker om. I næringslivet er det å gi de riktige incentivene som gjelder. Man må utforme bonusordninger på en slik måte at de oppfordrer toppsjefene til å se lenger enn bare neste kvartal, og også la det straffe seg på den enkeltes pengepung dersom man ikke leverer resultater. I politikken er det muligens ikke like enkelt, selv om noe av grunnen til at våre politikere både nasjonalt og globalt ofte synes handlingslammet i forhold til å foreta nødvendige reformer og beslutninger handler om at man er redd for å miste penger og privelegier. Politikere våger ikke å ta de rette beslutningene fordi alt for mange av dem er redde for å ikke bli gjenvalgt.

Selvsagt er grunnene til beslutningsvegringen forskjellige fra land til land. I USA virker det for eksempel som om lobbyorganisasjonenes makt er alt for stor og at alt for mange av politikerne ser for seg en godt betalt jobb i diverse bedrifter mot å stemme riktig i kongressen eller senatet.

I Norge virker det som om det er frykten for å miste stortingslønnen og særdeles gunsitge pensjonsavtaler som virker hemmende på mange. Dette kan muligens skyldes at for svært mange av våre representanter er det å være stortingsrepresentant den best betalte jobben de noensinne kommer til å få. Vi har en rekke representanter uten noen form for utdannelse eller like interessant og godt betalt jobb å falle tilbake på dersom de skulle falle ut av stortinget. Når du er redd for hva slags muligheter du har når du ikke lenger sitter på tinget, så fører det selvsagt også til at det å ta kontroversielle og omstridte valg må virke som en unødvendig risikosport.

Det å løse dette problemet er heller ikke så vanskelig i teorien. Man må sørge for å få flere folk inn som virkelig har ryggrad og heller ikke er avhengig av å sitte på stortinget for en behagelig materiell tilværelse, mer elitisme altså. Imidlertid er det partiene selv som må ta ansvaret for å få flere slike representanter inn, og da ble vel plutselig forskjellen mellom enkel teori og vanskelig praksis veldig stor. Det som er så synd med at vi i dag har så stor mangel på folk i beslutningsorganer som er villige til å ta de riktige og viktige valgene er at vi alle som enkeltindivider og samfunn lider under dette. På lang sikt kan det føre til ødeleggelse av både vår klode og vårt økonomiske system, og dermed vårt samfunn og måte å leve på.

Back again!

Jeg skjemmes over min fullstendig manglende evne til å oppdatere bloggen min det siste året. Imidlertid har jeg ikke tenkt til å la verden få slippe unna mine meninger så lett. Temaene å blogge om er nærmest uendelige om dagen. Russland, finanskrisen, presidentvalget eller det noe mer trivielle her på hjemmebane som at partiene har begynt den lange valgkampen frem mot 2009.

I den anledning har mitt eget parti kommet godt i gang med fantastiske aksjonen "andre boller med Høyre"... Den som kom opp med ideen "Ja det er genialt å la Erna Solberg gå rundt og dele ut boller for å markere at med Høyre blir det en annen politikk enn med dagens regjering" altså andre boller, burde tenke gjennom det hele en gang, og så en gang til, og så enda en gang før man lar slike ting komme ut. Når man videre klarer å kollektivt enes om at tanken var god, og må iverksettes så blir det jo bare magisk. Dersom dette skal være betegnende for Høyres valgkamp frem mot 2009 så blir det bra... Skal vi si 10%?

Vampus har et meget godt innlegg om samme tema. I Bergen har man delt ut bollene både sent og tidlig denne uken...