Fattigdomsfellen

The Economist skriver i sin siste utgave om ekteskap i USA. Konklusjonene er entydige og kanskje ikke spesielt overraskende. Folk som er oppvokst i hjem med stabile forhold og to foreldre har langt større sannsynlighet for å selv få et vellykket ekteskap, høyere utdanning og god inntekt. Barn av enslige unge mødre har en svært stor sannsynlighet for å selv bli en enslig ung mor, med lav inntekt og ustabile forhold. Desverre er nok disse tallene i stor grad også overførbare til Norge, selv om forskjellene nok ikke blir like ekstreme, som en følge av at vi generelt har mindre forskjeller i samfunnet. Det hele munner for meg ut i det som er et av samfunnets største problemer. Den vedvarende reproduksjonen av sosiale forskjeller.

I artikkelen blir hovedpoenget at det er viktig at par holder sammen, og evner å løse sine konflikter på en god måte. Dette er selvfølgelig viktig, og alle barn burde ideelt sett vokst opp i hjem med to foreldre i et harmonisk samliv for å få de beste muligheter. Imidlertid er det svært lite sannsynlig at samfunnet kan gjøre stort for å sørge for lykkelige ekteskap. Rådgivning og konfliktsløsningskurs er vel og bra, men om det drastisk kan redusere antall skilsmisser stiller jeg meg tvilende til. Det finnes bare en arena hvor samfunnet som helhet har en realistisk mulighet til å påvirke individene til å bli selvstendig tenkende mennesker som selv kan avgjøre hva slags liv de vil leve og hvordan de vil leve det. Dette er selvsagt skolen, og det er her vi må sette inn ressursene dersom vi skal skape et samfunn der alle har like muligheter til å lykkes.

Vi trenger en skole som gir et godt tilbud til alle uavhengig av foreldrenes bakgrunn og utdannelse. Manglende leksehjelp er en av de viktigste tingene barn fra ressurssvake hjem lider under. Vi kan ikke være redde for å stigmatisere folk ved å putte barn i grupper etter ferdighetsnivåer, og vi må la barna få undervisning som er i samsvar med den enkeltes kunnskaper og evner. Aps enhetsskole må avgå med døden, og man må innse at ulike individer krever ulik undervisning. Når barn ikke lenger føler at de mestrer stoffet så har de så vanvittig lett for å gi opp, og det er her vi i dag feiler med vår generelle undervisningsform. Dersom man skal bekjempe reproduksjonene av de sosiale forskjellene og dermed fattigdom, burde vi derfor innføre en heldagsskole som har muligheten til å sørge for oppfølging av den enkelte over en lengre tidsperiode, og som tilpasser seg den enkeltes behov. I en verden der den globale konkurransen blir stadig hardere vil det ikke bare være galt ovenfor individene å ikke gi dem de beste muligheter, men det vil heller ikke tjene samfunnet. "Lov å lykkes" sier man, men vel så viktig som lov til å lykkes er forutsetninger for å lykkes. Det håper jeg samfunnet snart forstår.

Leksehjelp fra eksperter

I en hektisk eksamenstid er det godt å se at det er mange som vil komme med en hjelpende hånd, ja selv Vigrid vil nå hjelpe barn og unge med leksene samme om de er 11 eller 32 som Tore Tvedt sa det. Jeg tror nok at de svarene undrende sjeler får av å henvende seg til Vigrid blir kreative, men det er nok "desverre" slik at man i historietimene ikke blir belønnet for å være kreative, men for å forstå og huske viktige hendelser som har skjedd på et tidligere tidspunkt. Jeg vil i samme slengen oppfordre skolebarna til å spørre Nord-Korea om hvordan kapitalisme fungerer og Burma om demokratiets fortreffeligheter.

Det er to grupper jeg kommer på i farten som aktivt prøver å rekruttere barn for å få nye medlemmer, tobakksindustrien og ekstreme organisasjoner med lavpannede idelogier. Det er en meget enkel grunn til at de må rekruttere denne gruppen. Du må være dum og uvitende for å kunne finne på å være intressert. Det er forbudt å selge røyk til personer under 18 år, og på samme måte burde Vigrid ha forbud mot å drive med aktiviter rettet mot mindreårige.

Russland, en fallert kjempe med store komplekser

De siste ukene har vært fulle av nyheter om vår store nabo i øst. Uroen over rakettutplasseringene i Øst-Europa, nyhetene om at Russland vil trekke seg fra nedrustningsavtalen CFE, Boris Jeltsins død og opptøyene rundt Estlands flytting av en statue til minne om den røde armes innsats i 2.verdenskrig. Alle har de vært tankevekkende hendelser, men desverre har disse tankene vært av negativ art, og det blir stadig klarere at Russland beveger seg i feil retning.

Dersom Russland hadde vært en mann hadde han for øyeblikket befunnet seg enten på psykiatrisk klinikk eller i fengsel. Kompleksene over å ha tapt den kalde krigen, og ha mistet store deler av det sovjetrussiske imperiet virker ennå større enn landets enorme størrelse. Stadig oftere får vi se eksempler på bøllete oppførsel der de stenger av energiforsyningen for å oppnå politiske og strategiske mål ovenfor sine tidligere satelittstater. Den stadig økende makten som landet har gjennom sin raskt voksende økonomi og ressursrikdom blir brukt på lite konstruktivt vis, og de legger seg opp i andre lands indre forhold på en måte som bare bøller kan.

Det er også trist å måtte konstatere at det unge russiske demokratiet trolig døde med Boris Jeltsin. 90-tallet var en periode med en frihet som russerne aldri hadde sett maken til, og som de sannsynligvis heller ikke vil være i nærheten av i nær fremtid. Myndighetene slår nå ned den minste demonstrasjon, all form for kritiske meningsytringer mot Vladimir Putins regime er forbundet med stor fare, og alle valg virker avgjort på forhånd, men er det riktig å gi Jeltsin skylden for at demokratiet feilet? Jeltsin gjorde vanvittig mye dumt som president, men forutsetningene var jo også rimelig håpløse. Når det meste av ditt lands industriproduksjon er svært ulønnsom, oljen som du er avhengig av inntektene fra gir lave priser, korrupsjonen er enorm og du sliter med vanvittig store sosiale problemer er det ikke rart du mislykkes som statsleder. Det å gå fra kommuniststat til kapitaliststat har ikke vært lett for noen, og Russland hadde de klart dårligste forutsetningene for å gjennomføre en vellykket overgang.

Det er synd at russerne i dag tydeligvis ser likhetstegn mellom demokrati, fattigdom og kaos. Putins enorme popularitet på tross av et stadig mer autoritært styresett viser at demokratiet ikke klarte å vinne en avgjørende plass i russernes hjerter. Putin har fyllt opp de russiske lommebøkene med rubler, og reetablert Russland som en stormakt i verden. På denne måten har han stillet ropene om folkestyre, men er den nye velstanden egentlig hans fortjeneste? Svært mye av reformarbeidet som i dag er avgjørende faktorer for Russlands vekst ble gjennomført eller startet av Jeltsin, videre har en enorm prisoppgang på olje og gass sørget for en inntektsoppgang som minner mer om en lottopremie enn dyktig politisk håndverk.

Russlands politikk ovenfor de tidligere sovjetrepublikkene og den nye opprustningen av militæret reiser alvorlige spørsmål om man har tenkt til å bruke energi og soldater for å få så mange som mulig av disse republikkene i egen kontroll igjen. Hviterussland er sakte i ferd med å kveles gjennom høye energipriser, mens man i Ukraina oppmuntrer den russiskdominerte østlige delen av landet til å løsrive seg for å enten direkte eller indirekte innlemme den i Russland. Den storstilte opprustningen av forsvaret handler muligens i stor grad om å gjenreise tapt nasjonal stolthet, men i et land med så enorm fattigdom, alkoholisme og dårlig infrastruktur finnes det rimelig mange mer konstruktive formål å bruke sine midler på. Økonomisk er også russerne på vei i feil retning, med stadig større statseide foretak som kontrollerer nøkkelindustriene, og økt korrupsjon som en følge av det stadig mer autoritære og lite gjennomsiktige styresettet.

Desverre for russerne, og muligens heldigvis for resten av verden kan deres nye storhetsperiode bli kortvarig. Den demografiske kollapsen som skyldes svært lav fødselsrate og høy dødelighet på grunn av alkoholmisbruk og dårlig levestandard fører til at den russiske befolkningen minskes med nesten en million mennesker i året. Et land med stadig færre arbeidstakere, stor korrupsjon, enorme forskjeller mellom fattige og rike og ineffektive bedrifter som følge av statlig styring skal ikke møte på særlig store problemer før det sier stopp. Videre ligger det en mye sterkere kjempe i øst enn dem selv nemlig Kina, som kan vise seg å bli en langt større utfordring for russerne enn det EU og tidligere sovjetrepublikker noensinne kan bli. Det er synd at russerne tror at man blir en dominerende spiller i verden gjennom konfrontasjon og autoritært styresett, men jeg er redd de må få nok et slag i trynet før de kanskje forstår at det er demokrati, diplomati og frie markeder som er avgjørende for å kunne være en fungerende stormakt over lang tid i den globaliserte verden.

FNs klimarapport. Kutte hjemme eller ute?

Verdens oppmerksomhet om været er på vei gjennom skyene. I Norge svarer norske velgere i langt større grad enn før at klima er enn av de viktigste sakene som avgjør deres politiske standpunkt. Vi er endelig blitt enige om problemet, men hvor er løsningen?

Ap vil kutte ved å kjøpe CO2 kvoter i utlandet, mens SV og KrF vil kutte de nasjonale utslippene. For meg er det fullstendig uviktig hvor det kuttes, bare det kuttes. De politske partiers ønsker om å overby hverandre fører imidlertid ikke noe godt med seg. Forslaget om å forby salg av rene bensin og dieseldrevne biler i Norge er lite gjennomtenkt, og ikke gjennomførbart. Det krever at bilindustrien kommer med miljøvennlige modeller innen alle bilsegmenter som er konkurransedyktige og driftssikre. Norge må nok desverrre innse at de er et svært lite marked for bilindustrien totalt sett, noe som gjør vår påvirkningskraft minimal. Det eneste et slikt forbud ville ført til er at vi dramatisk ville redusert vår konkurransekraft som en følge av at vi ikke har kjøretøyer som er på høyde med våre konkurrenter. Denne typen forslag kommer det alt for mange av, og jeg får ofte inntrykk av at det ikke er så viktig med gjennomførbarhet bare det er nytenkende og stort. Den tankegangen må vi bort fra. Vi trenger pragmatiske løsninger som gavner samfunnet, så på spørsmålet om hvor vi skal kutte er svaret enkelt. Kutt der det er billigst.

I Norge har vi to svært store utslippsfaktorer til CO2. Disse er industri og olje og gassvirksomhet. Den kraftkrevende industrien er i dag Norges enkeltstående største CO2 versting, og denne bransjen holdes kunstig i live gjennom subsidierte kraftpriser. Hovedgrunnen til at slik industri ble etablert her var at vi hadde så vanvittig mye kraft, og at vi var uten mulighet til å bruke den eller eksportere den. Dette er ikke tilfellet i dag, og vi har mistet vårt fortrinn innen kraftkrevende industri, og burde overlate denne produksjonen til andre som har dette fortrinnet, som for eksempel Island og Qatar. Ved å kutte subsidiene vil vi øke vår egen profitt, samtidig som vi reduserer våre utslipp med cirka 20%. Dersom målet skal være 30% reduksjon vil det da være mest hensiktsmessig å gjennomføre de restrerende kuttene utenfor våre grenser. Det hjelper ikke at vi innstallerer sparepærer og resirkulerer når u-landene åpner forurensende kullkraftverk hver dag.

Globalt samarbeid vil uansett være avgjørende for om vi lykkes i å kunne gi kloden videre til våre etterkommere i en stand som gjør den til et godt sted å leve. Globale minimumstandarder for utslipp innen bil-, fly- og kraftindustrien er avgjørende for at vi skal lykkes. Det trenger ikke å være verken vanskelig eller dyrt, bare vi tenker smart. Politikerne skal ikke bygge kostbare poltiske klimasymboler over seg selv. De skal bygge et samfunn som fungerer også i morgen.