Ja til sorteringssamfunnet

I mai skal en ny bioteknologilov behandles av stortinget. Her er det ventet at man tillater forskning på stamceller og befruktede egg. Mange konservative sjeler både i KrF og Høyre er mot. Deres argumenter går på hensynet til vernet av ufødt liv, og en grunnleggende tro på at man ikke skal tukle med naturen. Til tross for at jeg ser på meg selv som konservativ er jeg grunnleggende uenig.

Livets ukrenkelighet snakker Inge Lønning om i sin argumentasjon for hvorfor han ikke ønsker forskning på befruktede egg. I dag er det slik at man ved kunstig befruktning tar ut en rekke egg, og man bruker som regel færre enn det man tar ut. Dette betyr at man får noen overtallige egg og disse vil da normalt bli destruert. I forslaget er det ventet at det skal åpnes for forskning på disse eggene, men det vil fortsatt ikke være tillatt å befrukte egg i den hensikt å forske på dem. Jeg skjønner ikke hvordan man tar vare på livets ukrenkelighet ved å destruere eggene framfor å bruke dem til et formål som kan gjøre livet bedre for millioner av mennesker verden over. Dersom jeg dør, og det er slik at jeg kan redde andre gjennom organdonasjon så synes jeg det er flott, og for meg blir instillingen til å forske på befruktede egg den samme. Alternativet er uansett bare død, hvorfor kan man ikke da ved hjelp av egget eller kroppen sørge for at andre får et bedre liv? Dersom Lønning skulle vært konsekvent i argumentasjonen sin måtte han jo også gått inn for forbud mot kunstig befruktning, men det har jeg aldri hørt noe om fra den kanten.

Med dagens teknologi har man i stor grad tatt bort det naturlige utvalget og sosialdarwinismen som egentlig gjelder for alle arter, noe som fører til at mennesker som for hundre år siden ikke hadde vokst opp, gjør det i dag. Dette fører til at man får et helt annet mangfold enn tidligere, og det er i mine øyne heller ikke noen tvil om at de fleste av disse individene har minst like meningsfyllte liv som oss "normale". Imidlertid er det bekymringsverdig at man ikke klarer å gi alle et fullverdig tilbud. Selv i Norge må foreldrene til funksjonshemmede og alvorlig syke barn stå på barrikadene og kjempe for å få de rettighetene de har krav på. Problemene er mange. Det mangler kompetansje og det mangler midler. Det er desverre et faktum at det koster enorme summer for samfunnet å klare å gi alvorlig syke og funksjonshemmede et fullverdig liv, men det er for meg ikke noe spørsmål om det er riktig å bruke disse pengene. Når et menneske er født skal det få de beste mulighetene ut i fra sine forutsetninger, og da er kostnaden helt underordnet. Imidlertid mener jeg at man burde prøve å begrense hvor mange som blir født med funksjonshemninger og alvorlige sykdommer. Når man har fjernet det naturlige utvalget, må man også fjerne grunnene til det naturlige utvalget så langt det lar seg gjøre. Dersom man ikke gjør dette vil man til slutt få et samfunnet som bruker alle sine ressurser på å hjelpe syke og funksjonshemmede som desverre ikke bidrar til verdiskapningen i samfunnet. Dette er over tid ikke bærekraftig verken mennesklig eller økonomisk.

Stamcelleforskning vil åpne for nye behandlingsformer og kurering av utallige sykdommer, og det er i første rekke arvelige sykdommer man vil kunne utrydde. Disse sykdommene har man i dag ikke noen måte å behandle effektivt på. En utryddelse av disse sykdommene vil gjøre at millioner av fremtidige mennesker vil få friske liv der de har alle muligheter som samfunnet kan gi dem. Ved at vi minimerer antallet som blir født med alvorlige sykdommer og funksjonshemninger i den rike delen av verden frigjør vi også enorme midler som kan brukes til å utvikle fattige land. Dette vil føre til at menneskene der også har en reell mulighet til å leve et godt liv der de kan få brukt sine egne evner og muligheter. For meg er levende menneskers mulighet til å leve et godt liv viktigere enn befruktede eggs ukrenkelighet, og da er det ingen tvil om at man må tillate både forskning på befruktede egg og utvelgelse av friske egg. Dette gjelder imidlertid bare for å utrydde sykdommer, og ikke for at foreldre selv skal få velge hvordan deres barn skal være og hvordan det skal se ut. Livets ukrenkelighet handler om hvert individs mulighet til å leve gode liv, ikke om at du folk skal måtte leve med unødige lidelser. Et menneske er definert av sine egenskaper, ikke av sine sykdommer.

Statlig eierskap? Tja.

FrP og Høyre har foreslått at man skal selge seg ned i en rekke bedrifter som Statoil, Hydro, Telenor og Yara, men er det egenltig lurt? Et grunnleggende prinsipp for mine politiske standpunkter er at jeg ønsker at man skal maksimere utnyttelsen av samfunnets ressurser. Grunnlaget for å privatisere er at erfaring viser at en bedrift eiet og styrt av private virker mer effektivt og skaper større verdier for samfunnet enn om bedriften hadde vært styrt av staten. Historien viser også at de firmaene med størst verdiskapning er de som er eiet og styrt av familier og enkeltpersoner som Agnelli, Rockefeller, Ford og Wallenberg. Disse har vist en evne til å kunne tenke ekstremt langsiktig og være innovative og gode eiere. I Norge har vi desverre svært få slike investorer, og de vi har er ikke rike nok til å kunne investere nok i de statseide selskapene til å få kontroll. Dette betyr at kjøperne av andelene staten selger først og fremst ville bli internasjonale investeringsbanker og globale fond, som ikke er en mer langsiktig eller bedre eiere enn det den norske stat har vist seg å være i børsnoterte selskaper.

I dag er de fleste av firmaene som det er snakk om å selge seg ned i notert på Oslo børs, og de styres etter bedriftsøkonomiske hensyn. Det er ikke noe grunnlag for å påstå at et firma som Statoil eller Telenor hadde vært drevet på en bedre måte dersom staten ikke var eier, noe som også reflekteres i aksjekursene og sammenligning av profitt med de statseide bedriftenes konkurrenter. Så hva vil konsekvensene av et statlig nedsalg bli? Staten vil få x antall milliarder, men disse vil ikke kunne brukes til investeringer slik Frp foreslår, da det ikke finnes ledige ressurser i samfunnet til dette. Salgsinntektene må dermed investeres i utlandet på samme måte som oljefondet. Videre vil en redusert eierandel i selskapene føre til at utbyttene staten tar ut av selskapene blir redusert med samme prosentsats som man selger seg ned med. Da den store majoriteten av de nye eierne i selskapene ikke skatter til Norge, vil dette føre til direkte tap av inntekter. I 2007 er utbyttet fra de statseide bedriftene på 30 milliarder kroner. Dette vil bety at man enten må bruke mer oljeinntekter, øke skattene eller kutte i utgiftene for å kompensere for nedgangen i aksjeutbytter. Alternativ 1. og 2. er skadelige for norsk økonomi, mens 3. er politisk urealistisk.

Den nåværende regjering har imidlertid til hensikt å drive aktiv næringspolitikk, men de har så langt ikke vist noen evne eller vilje til å endre politikken om at de børsnoterte selskapene skal få styre seg på en profittmaksimerende måte, men dette er selvsagt en fare. Dersom Høyre og FrP skulle vinne valget i 2009 bør heller løsningen for å sikre at bedrifter med store statlige eierandeler skal styres på en best mulig måte være å legge alle bedriftene under et statlig investeringsselskap, styrt etter samme prinsipper som oljefondet med profesjonelle forvaltere, og uten vesentlig politisk makt utover etiske og miljømessige retningslinjer.

Dersom man er opptatt av at nedsalg skal føre til størst mulig inntekter for Norge totalt, må man gjennomføre det i et slikt begrenset omfang at norske statsborgere har kjøpekraften til dem. Gjennomfører man en årlig ordning med slike nedsalg kunne man gradvis økt innslaget av private norske investorer på Oslo børs, noe som ville vært den beste løsningen for Norge. Dette vil imidlertid sørget for at Norge hadde fått en større del av den globale profittkaken, noe som jo ikke akkurat er sosialt omfordelende i en verden der vi allerede er ufattelig mye rikere enn gjennomsnittet. Så hvis jeg ser noen problemer med å la være å selge ned så må det være dette. Imidlertid er vel desverre fakta slik at de solgte andelene ville gått til investorer i land som er omtrent like rike som oss selv, så det døyver jo den dårlige samvittigheten over at Telenors utbytte fra Bangladesh og Grameen Phone er med på å finansiere den norske velferdsstaten.

Jeg hadde sett med positive øyne på å delprivatisere bedrifter som Statkraft, NSB, og Posten da historien viser at det har ført til økt verdiskapning og effektivitet å privatisere statseide selskaper, men å selge ned andeler i selskaper som er børsnotert og profittmaksimerende er ingen god løsning for Norge. Man skal ikke privatisere for å privatisere, man skal privatisere fordi det skaper en meravkastning for samfunnet.

Sydentull fra Sponheim

Lars Sponheim vil at man skal rasjonere sydenturer, og at alle skal få dra en gang i året. Et uvanlig toskete forslag fra Venstres leder. Kapitalismus har skrevet ypperlig om hvordan vi kan innføre skatter og avgifter for å løse miljøproblemene, og det er løsningen også for flyreiser. Rasjonering er noe man drev med under krigen, og ikke en egnet løsning for å redde verden fra miljøkatastrofe. Vi har alle individuelle ønsker og behov, og må selv få bestemme hvordan vi lever våre liv, så lenge vi betaler for den kostnaden vi påfører samfunnet gjennom våre valg.

Togfetisjisme

Alle vet jo at venstresiden alltid ivrer etter kollektive fellesskapsløsninger, men SVs vanvittige kjærlighetsforhold til tog er bare tragisk.

- I steden for å kjøpe jagerfly vil de ha tog.

- For å løse Tromsø OLs transportproblemer vil man ha tog.

Det er en grunn til at Norge ikke har jernbane nord for Bodø. De som bor der er for få og bor for spredt. Tog krever nemlig store volumer for å være samfunnsøkonomisk lønnsomt, men det uttrykket har nok SV et like ullent forhold til som enkelte av Hordaland Høyres stortingsrepresentanter, og da er det ikke lett. Tanken om at Norges sikkerhetsproblemer også best kan løses ved hjelp av tog går jo pent inn i SVs noe enkle miss world tankegang i sikkerhetsspørsmål. SV liker å se på seg selv som idealister, men selv idealister burde i blant stikke fingern i jorda og innse at metallvogner på skinner ikke er svaret på alt.

Behovsprøving nei takk!

En av Unge Høyres kjepphester er behovsprøvd barnetrygd. Argumentet er at Trygve Hegnar og hans likesinnede ikke trenger barnetrygd og det er jo selvsagt rett, men argumentasjonen er ganske bakvendt fra det som er UHs vanlige tankerekke. Det er jo ikke slik at man mener at skattefradrag for pensjonssparing skal behovsprøves, fordi man ser på det som et gode for samfunnet at enkeltindivider oppfordres til dette. På samme måte er UH for flat skatt, noe som vil svekke dagens omfordelingsprinsipp i skattesystemet, og gi de med høyest arbeidsinntekt den største økonomiske gevinsten. Lov å lykkes er et av våre slagord, men barnetrygd det vil ikke UH gi de "vellykkede". Så hvorfor burde ikke barnetrygd behovsprøves?

I Norge får vi for få barn. Dermed burde tiltak som sørger for at man får flere barn oppfordres. Barnetrygd er helt klart et slikt tiltak. Sunn fornuft tilsier da at alle som får barn skal ha en økonomisk fordel ovenfor de som velger å ikke få barn, uavhengig av inntekt. Det er greit at det vil være lommerusk for våre aller rikeste, men en slik behovsprøvd ordning vil måtte omfatte folk med mer normale arbeidsinntekter for å få noen som helst effekt. Dagens toppskatt omfatter jo folk med det som faktisk er ganske normale lønnsinntekter. De best betalte arbeidsinntektene er allerede de hardest skattelagte, og en ytterligere økning er ikke i verken arbeidslivets eller UHs interesser. Da får man heller gi ekstra støtte til de som lever under fattigdomsgrensen for å sørge for at alle barn har gode oppvekstvilkår. Kanskje en løsning kan være å gi barnetrygd som skattefradrag i steden for støtte, da dette høres mye bedre ut i liberal-konservative ører. Man kan gjerne gjøre det valgfritt å få barnetrygd så Trygve Hegnar kan få slippe, men barn er et gode for alle, og skal belønnes deretter.