The last king of Scotland

Her om dagen så jeg den glimrende filmen "The last king of Scotland", og Forest Whitaker gjør virkelig en innsats verdig en Oscar. Jeg stiftet min første bekjentskap med Idi Amin gjennom Postgirobyggets glitrende sang "motorsagmannen", og skjønte vel allerede da at her må det ha vært en skrue løs. Etter å ha sett filmen innser jeg at han vel heller må ha hatt et helt verktøyskrin skranglende der oppe, men han illustrerer jo på mange måter Afrikas problemer både da og nå.

Kinoene har jo nærmest Afrikadager nå for tiden med hele to filmer om temaet, og også Blood Diamond ga et interresant innblikk i kontinentets nærmest bunnløse problemer. I tillegg kom jo Hotel Rwanda ut for forholdsvis kort tiden siden så Hollywood har jo tydeligvis nærmest bosatt seg på kontinetet, og godt er det. Filmer gir ihvertfall meg en helt annen evne til å leve meg inn i ting enn det jeg klarer gjennom nyhetsartikkler og innslag på BBC world. Man blir gjennom mediene nærmest mettet med elendighetsbeskrivelsene og de evinnelige tragiske bildene av barn med oppblåste mager i sultkatastrofene. Derfor er filmer som viser at det faktisk dreier seg om mennesker som deg og meg med håp, ønsker og tanker om en bedre fremtid og et liv i fred så viktig. Jeg er så utrolig lei av u-hjelp for å lette vår egen kollektivt dårlige samvittighet både fra kolonitiden og vår egen velstand, samtidig som man aktivt motarbeider videre utvikling på kontintet gjennom proteksjonistisk handels og immigrasjonspolitikk.

Når afrikanske statsledere (av den rasjonelle typen) blir spurt hva de ønsker seg så er det tilgang til vestens markeder som står øverst, og da først og fremst på det området der de har noe å eksportere nemlig landbruk. Sierra Leone som "Blood Diamond" omhandler er et tragisk eksempel på at vi tillater dem å selge deres produkter så lenge det ikke går utover arbeidsplasser i vår del av verden, og man ser gjennom fingrene med at den diamantringen du kjøper til dama sørger for å holde borgerkrig, folkemord og ødeleggelse av en generasjon unge i gang. Så når borgerkrigen er ferdig og en ny gjeng lavpannede diktatorspirer er på plass i presidentpalasset setter vi i gang en u-hjelpsaksjon på TV, samler inn et par hundre millioner som for det meste går ut i sanden (eller i lommen) og glemmer hele landet. Så gjentar situasjonen seg i et nytt land, og vi kan nok en gang se på oss selv som noble mennesker som bidrar med en hundrings til de trengende. Når skal vi i vesten egentlig slutte med denne vanvittige dobbeltmoralen? Vi vil ha oljen og diamantene som finansierer lokale krigsherrer, men vi vil ikke la dem få tilgang til markeder som vi selv ikke er konkurransedyktige på.

Det er så utrolig mye som er gjort feil i Afrika, og så utrolig mye som fortsatt gjøres feil, så nå må det vel snart være på tide at vi gjør noe riktig i steden for å spytte inn et par kroner til nødhjelp. Så her følger mine tanker om hva som bør gjøres på dette hardt prøvede kontinenetet.
1. Riv ned tollmurene og kutt subsidiene i landbruket
2. Gjeldslette
3. Gi noe igjen for ressursutnyttingen
4. Utbredt føderalisme og lokalt selvstyre
5. Stopp hvitvaskingen


1. Riv ned tollmurene og kutt subsidiene i landbruket
Dersom de rike landene hadde tatt bort de proteksjonistiske tiltakene som beskytter vårt landbruket hadde det fått følgende virkninger.
- De rike landene hadde dyrket mindre og overproduksjonen av hvete og andre matvarer hadde blitt borte. Dette hadde ført til at forholdet mellom tilbud og etterspørsel ble mer balansert, noe som hadde økt matvareprisene og de afrikanske landenes inntekter.
- De afrikanske landene kunne hatt en mer diversifisert dyrking av forskjellige landbruksprodukter som følge av at de ville kunnet dyrket hvete og andre basisprodukter for eksport, noe som hadde sikret landene en buffersone ved tørke og dårlige innhøstingsår noe som ville dramatisk redusert faren for akutt hungersnød.

2. Gjeldsslette
Behovet for dette kan vel best illustreres utifra følgende nøkkeltall. Hvert år får de afrikanske landene 3,2% av sin BNP fra u-hjelp, mens de hvert år betaler 4,2% i renter og avdrag på gjeld. Selvsagt skal man som hovedregel betale tilbake sine renter og avdrag, men med tanke på at store deler av den afrikanske gjelden vel må kunne sies å være illegitim så burde nok det kravet forbigås i stillhet. Lån som har ført til enorme palasser og vanvittig privat forbruk for makteliten, og svært lite utvikling for de menneskene lånene var ment å hjelpe har rett og slett ikke noe for seg. Gjeldsslette vil sørge for at lutfattige afrikanske land kan bygge skoler istedenfor å betale renter.

3. Gi noe igjen for ressursutnyttingen.
Mitt største problem med svært mange firmaer i verden er at de er mestre på kort sikt, men ubrukelige i lengden. Det å spare seg til rekordoverskudd et år hjelper lite når noen sinte lokale nigerianere sprenger oljeledningen din det neste året. Hvorfor klarer ikke bedriftsledere å se dette, og prøve å unngå det ved å forplikte seg til å investere i de områdene som blir berørt av ressursutnyttingen? Ved å investere i infrastruktur, skoler og helsevesen hadde man hjulpet de lokale inbyggerne, og dermed ungått problemer for seg selv. Folk hadde følt at de fikk noe igjen for at noen la oljerør over den lille jordlappen deres, og dermed ungår man at de i neste omgang ville sprengt investeringen i luften.

4. Utbredt føderalisme og lokalt selvstyre.
Hvis du noen gang har sett et kart over hvor de forskjellige folkegruppene i Afrika bor, og sammenligner det med de faktiske landegrensene så ser du at det hele er borti natta. Når koloniherrene satt å tegnet opp disse grensene gikk det jo fullstendig på måfå, og det har jo ettertiden bært kraftig preg av. Så for å unngå fremtidige borgerkriger og konflikter burde man i størst mulig grad la folk som føler en viss grad av samhørighet få styre over sitt geografiske område, men med en demokratisk valgt sentralregjering som styrer over oppgaver som må løses nasjonalt. Oppgaver som infrastruktur, forsvar og utenrikspolitikk. En gjeng med små United States of America altså.

5. Stopp hvitvaskingen.
Et av de største problemene i Afrika er den vanvittige korrupsjonen. Pengene går fra afrikanske lommer til banker i Sveits og Cayman Island. Hadde man klart å få bukt med disse landenes ødeleggende hemmelighold hadde det blitt svært mye vanskeligere å være korrupt statsmann. Ingen er tjent med at det finnes muligheter til å skjule kriminell aktivitet. Sveitserne kan skrike så mye de vil om diskresjon, men så lenge den diskresjonen muliggjør korrupsjon burde internasjonale lover og regler stoppe dem fra det. Folk som har penger de ikke vil vise er i min verden naturlig mistenkelig. De som har intet å skjule har heller intet å tape på at myndigheter vet om dem og deres midler.

Så dette var min personlige ønskeliste for et fantastisk kontinent med vanvittige ressurser, vakker natur og masse flott mennesker. Enkelte av punktene har jo stor internasjonal støtte så en kan jo håpe at ting skjer etterhvert, men for optimistisk på afrikas vegne vil jeg nok ikke være. Vår egen likegyldighet og kinesernes interesse lover ikke akkurat godt for fremtiden.

SVs vanvittige feighet

Nå har det endelig gått såpass lang tid siden sist SV spiste en kamel at de var klar for en til, og NATO får de spesiastyrkene de ber om. Imidlertid blir de ikke sendt til sør-Afghanistan der behovet for dem er størst. Nei det å ta på seg de vanskelige og farefulle oppdragene kan vi jo ikke gjøre. Det kunne jo hende at en av våre topptrente og godt rustede spesialstyrkesoldater ble skadet eller drept, men for svarte da det er jo en krig! Så isteden skal de kose seg i Kabul som jo er den helt klart tryggeste delen av landet, og den eneste delen der Karzai har kontroll. SVs pasifisme og anti-amerikanske holdning er irriterende, men når de ødelegger vårt forhold til våre allierte blir det langt værre. Nei nå må raddisene forstå at dette ødelegger deres gode moral og rykte og trekke seg ut av regjeringen så fort som mulig. Det ville vært best for oss alle.

Kina, hva slags supermakt vil de bli?

Venstresiden i både norsk og internasjonal politikk har nå i flere år fremstillt USA som den største djevelen i verden, og mange ønsker en motpart til det amerikanske maktmonopolet. Historien viser jo at det å ha flere stridende supermakter vel ikke akkurat fører til en god og harmonisk verden det heller, men det må jo tydeligvis være oppfatningen. Så hvis en da tar for seg alternativene og ser litt på dem, virker da de fremtidige supermaktene bedre enn den vi har i dag?

Det finnes i dag tre mulige nye supermakter i verden, EU, Kina og India. Ved å bruke litt eliminasjonsmetode vil en imidlertid finne ut at det i nær fremtid (25 år) ikke er naturlig at mer enn en av dem kan bli karakterisert som det. Selv hadde jeg for et par år siden voldsom tro på EU, men etterhvert som jeg har blitt eldre og EU har kludret det til for seg selv mener jeg vel at de indre spenningene, den manglende omstillingsevnen og det veldige byråkratiet gjør at mine tanker om EU som en global supermakt er svært redusert. Så kommer India, et land så stort at det til en hver tid rommer cirka 10 kriger og over en milliard mennesker. Problemet med India i et kort perspektiv er at de ligger langt etter sin nabo i øst. Bortsett fra outsourcing av IT har investeringene i India vært minimale, og mye skyldes et tungrodd byråkrati og elendig infrastruktur. BNP er fortsatt langt etter de store økonomiene, og ting vil ta tid. Jeg sier ikke at jeg ikke tror India vil bli en supermakt, men det er foreløpig så langt unna at jeg ser på det som litt fjernt. Kina derimot er en annen historie.

Jeg leste for et års tid siden boken Bjørnen og Dragen av Tom Clancy. Mister Clancy har en måte å skrive på som har gjort at jeg siden den boken ikke har lest flere (jeg har lest MANGE fra før). Det er begrenset hvor spennende det er å lese om SAM og POTUS i lengden når det skrives av Clancys litt tekniske hånd. Plottet i boke er for uinvidde som følger. Russland finner enorme olje og gullreserver i Sibir, og Kina invaderer for å sikre seg godsakene, hvorpå USA kommer sin nye venn Russland til hjelp og redder dagen. Etter å ha lest denne boken ble jeg som det nysgjerrige mennesket jeg er interessert i om dette hadde en snev av sannhet og realisme i seg og jeg googlet dermed på "Chinese invasion of Siberia". Akkurat delen om enorme nye mineralrikdommer fikk jeg nok ikke bekreftet, og ikke noen militære planer fra kinesernes side heller, men funnene var jo allikevel svært interessante. At Sibir er et område full av olje, gass og andre mineralrikdommer visste jeg jo fra før, og at det fortsatt er mye igjen å finne på den blåfrosne tundraen tviler jeg ikke på. Det som derimot overrasket meg er at Kina allerede er i ferd med å invadere Sibir.

Etter Sovjetunionens fall har millioner av mennesker forlatt Sibir ettersom subsidierte lønninger og industriforetak forsvant over natten. Isteden for at stedene ble fullstendig forlatt har imidlertid andre flyttet inn. Kinesere. I enkelte byer utgjør de allerede et flertall, og med russernes fullstendig manglende evne til å reprodusere seg, fraflytting fra Sibir og fortsatt innvandring av kinesere vil de i løpet av forholdsvis kort tid kunne bli en etnisk majoritet i de enorme områdene. Samtidig er Hu Jintao og resten av kinas ledelse for tiden på rundreise i Afrika for å fremforhandle nye handelsavtaler med afrikanske land rike på naturressurser. Kinas makt er økende i regionen, og de vil om få år være den dominerende handelspartneren der. Deres handel sørger for å holde liv i diktatoriske og korrupte regimer som Sudans, og de stiller overhodet ingen krav til sine handelspartnere, its just business. Det forundrer meg ikke om de kinesiske invandrerne til Sibir nærmest er sendt dit av myndighetene, og at de vil kreve området når de får en etnisk majoritet der. Det vil nok sikkert ikke et Russland som er styrt av Putins etterfølgere være positive til, men stillt ovenfor at de verken har etnisk majoritet eller militært overtak vil de etter min mening gi etter for kravene. Kjernefysisk avskrekkning er jo selvsagt en mulighet, men det går jo begge veier. Et Kina som en imperialistisk supermakt med makt over Afrika og annektering av Sibir er ikke noe som høres forlokkende ut i mine ører. Et land uten demokrati og med et korrupt rettssystem og byråkrati vil da styre over store deler av verden og dets ressurser etter eget forgodtbefinnende. Nå er det selvsagt det USA også gjør, men deres agenda og styresett er tusen ganger bedre enn det Kina vil ha å by på.

Kineserne er i gang med å ruste seg til sin nye status som supermakt allerede, og de er i ferd med å skaffe seg en såkallt blue-water navy som betyr at de kan opere på verdeneshavene med hangarskip og det hele. De satser også stort på såkalte amfibiefartøyer, noe som jo kan være gunstig dersom de har tenkt seg på øyhopping over taiwanstredet. Selv om Kina også om 25 år fortsatt vil være klart underlegne USA, vil de ikke være underlegne sine naboer som Russland og Japan med den opprustningstakten de viser for øyeblikket. En kan jo tenke seg at USA også om 25 år sitter fast i et eller annet militært eventyr i kampen mot terror som for eksempel Iran, og at de dermed ikke vil ha kapasitet til å assistere sine venner i deres kamp mot Kina. Samtidig er jo USA i ferd med å skaffe seg et rakettforsvar som skal skyte ned atomraketter, og det er vel ikke helt unaturlig at Kina kan klare å få til det samme, noe som jo vil mer eller mindre eliminere trusselen om at man kan bombe hverandre tilbake til steinalderen. En skremmende tanke. Så da får vi bare håpe at de modige studentene som protesterte i 1989 blir inspirasjon for nye kinesere, og at de kan bevege seg inn på et mer demokratisk styresett. Imidlertid er jeg ikke sikker på at en slik utvikling vil sørge for å stoppe den gryende kinesiske imperialismen. Hungeren etter råvarer er nok større enn hungeren etter å være snill.

"Den nye medisin"

Jeg gjorde en høyst sjokkerende og provoserende oppdagelse i går. Jeg ble fortalt en dypt rystende historie om en dame som fikk brystkreft, og som ble henvist til "den nye medisin" av sin fastlege. Disse kom med følgende hypotese ovenfor vedkommende. Kreft skyldes psykologiske traumer og burde ikke behandles med cellegift da dette bare dreper kroppen. Hun ble også fortalt at kontakt med familien måtte man unngå da det bare ville forverre situasjonen. Vedkommende fulgte denne foreningen med kvakksalveres råd, og ble stadig fortalt at hun ble friskere gjennom den samtaleterapien som hun fulgte (og som koster 4000 kr per gang). Hun ble videofilmet som en av deres "mange" suksesshistorier. 3 dager senere døde hun. I går ble hun begravet.....

Dette skjedde i Norge, familien hennes fikk nesten ikke tatt farvel eller vært sammen med henne. Hadde hun fått riktig behandling hadde hun sannsynligvis levd i dag. Jeg er fly forbannet over at mennesker kan holde på med dette. Tydeligvis over lengre tid uten at myndigheter tar tak i det. Dette er en forening som lopper desperate syke mennesker for penger samtidig som de sender dem til den sikre død. Det er greit at man skal være åpen for alternative behandlignsmetoder, men humbug som er på linje med det Gambias president får til burde ikke bare forbys, men kvalifisere for en lang fengselsstraff.

Som et brev hjemmefra.

Høyres studentforbund her i Bergen avholdt sitt årsmøte (generalforsamling) på Høyres hus i går kveld, og det hele ble etterfulgt av en koselig aften på Livingstone. Jeg var så heldig at jeg ble spurt om å være organisatorisk nestleder i foreningen (okei det heter viseformann men jeg har ikke helt sans for de gammeldagse titlene), og gleder meg stort til å ta fatt på arbeidet med å gjøre HSFB til en ennå bedre forening, og til å vinne de valgene vi skal delta i det neste året. I løpet av 2007 skal vi gjennom både kommune og fylkestingsvalg i tillegg til det årlige studentrådsvalget, og jeg må si jeg er spent på hvordan det skal gå. Klarer Høyre å bli største partiet på borgerlig side, vil blå liste endelig få makten på høyden og vil Svelviks ordfører fortsatt hete Knut Erik Lippert er blant de store spørsmålene som opptar hodet. Det siste punktet er på mange måter det viktigste, ikke bare fordi det er snakk om min kjære hjemkommune, men fordi jeg tror utviklingen i Svelvik vil være symptomatisk for resten av landet.

Svelvik er blitt styrt av den noe sære kombinasjonen Høyre, Krf, Sp og Ap de siste fire årene, mens Frp har vært eneste parti som har blitt holdt utenfor samarbeidet. Ved valget i 2003 fikk Høyre 28,2% av stemmene, mens Frp fikk 22,4% og de hadde som enkel prosentregning tilsier rent flertall i kommunestyret. Uten å gå for dypt inn i detaljene kan man vel bare si at forholdet ikke har vært av det veldig hjertelige slaget, men nå er det 2007 som gjelder og det politiske klimaet vil nok bli mer likt riksplanet. Svelvik har hatt høyreordfører siden 1995 og har hatt en sterk posisjon i kommunen. Ved valget i 2005 fikk imidlertid Høyre 16% mens Frp fikk 31,5%, noe som var en nedgang på 11%.... Så hvordan skal Høyre vinne alle de lokale kampene som står for tur i steder som Svelvik?

Gode lokale saker og gode lokale kandidater er selvsagt helt avgjørende, men dette er jo kjent som noe Høyre er gode på så det er vel andre ting man må se på for å finne vinnerformularen, og for meg er det da et punkt som utkrystaliserer seg. Mentalitet. Du må tro på deg selv, og du må høres ut som du tror på deg selv. Dersom lokalpolitikere rundt omkring i Norge går inn i valgkampen med mentaliteten at dette blir vanskelig, og nå er jeg redd vi taper makten til Frp så tror jeg det er akkurat det vi gjør. Frp har i min hjemkommune spydd ut leserinnlegg i lokalavisen i et så stort antall at jeg er sikker på jeg kunne tapetsert leiligheten med dem. De har kommet med utallige stikk til Høyre, og er helt tydelig på offensiven. Slik er situasjonen i svært mange andre av landets kommuner også. Det er derfor helt avgjørende at vi tør å konfrontere dem. Vi må annerkjenne at de stjeler velgere fra oss som ravner og at det er Frp som må konfronteres og ikke tradisjonelle motstandere som Ap og SV. De fleste som vurderer å stemme Høyre vil ikke stemme Ap og SV, det er mellom Høyre og Frp valget står. Vi må tydeligjøre forskjellene og overbevise om at det er vi som har de riktige løsningene, og viktigst av alt vi må gjøre det med en positiv innstilling. Ikke med innstillingen om at vi skal minimere skadene, men innstillingen at vi skal vinne valget. Klarer vi det tror jeg vi vinner, og da får denne fyren fire nye år ved makten i Svelvik, og andre som han andre steder. Så på med smilene opp med humøret, vi har den beste politikken og ingen kan slå den!