Russland, en fallert kjempe med store komplekser

De siste ukene har vært fulle av nyheter om vår store nabo i øst. Uroen over rakettutplasseringene i Øst-Europa, nyhetene om at Russland vil trekke seg fra nedrustningsavtalen CFE, Boris Jeltsins død og opptøyene rundt Estlands flytting av en statue til minne om den røde armes innsats i 2.verdenskrig. Alle har de vært tankevekkende hendelser, men desverre har disse tankene vært av negativ art, og det blir stadig klarere at Russland beveger seg i feil retning.

Dersom Russland hadde vært en mann hadde han for øyeblikket befunnet seg enten på psykiatrisk klinikk eller i fengsel. Kompleksene over å ha tapt den kalde krigen, og ha mistet store deler av det sovjetrussiske imperiet virker ennå større enn landets enorme størrelse. Stadig oftere får vi se eksempler på bøllete oppførsel der de stenger av energiforsyningen for å oppnå politiske og strategiske mål ovenfor sine tidligere satelittstater. Den stadig økende makten som landet har gjennom sin raskt voksende økonomi og ressursrikdom blir brukt på lite konstruktivt vis, og de legger seg opp i andre lands indre forhold på en måte som bare bøller kan.

Det er også trist å måtte konstatere at det unge russiske demokratiet trolig døde med Boris Jeltsin. 90-tallet var en periode med en frihet som russerne aldri hadde sett maken til, og som de sannsynligvis heller ikke vil være i nærheten av i nær fremtid. Myndighetene slår nå ned den minste demonstrasjon, all form for kritiske meningsytringer mot Vladimir Putins regime er forbundet med stor fare, og alle valg virker avgjort på forhånd, men er det riktig å gi Jeltsin skylden for at demokratiet feilet? Jeltsin gjorde vanvittig mye dumt som president, men forutsetningene var jo også rimelig håpløse. Når det meste av ditt lands industriproduksjon er svært ulønnsom, oljen som du er avhengig av inntektene fra gir lave priser, korrupsjonen er enorm og du sliter med vanvittig store sosiale problemer er det ikke rart du mislykkes som statsleder. Det å gå fra kommuniststat til kapitaliststat har ikke vært lett for noen, og Russland hadde de klart dårligste forutsetningene for å gjennomføre en vellykket overgang.

Det er synd at russerne i dag tydeligvis ser likhetstegn mellom demokrati, fattigdom og kaos. Putins enorme popularitet på tross av et stadig mer autoritært styresett viser at demokratiet ikke klarte å vinne en avgjørende plass i russernes hjerter. Putin har fyllt opp de russiske lommebøkene med rubler, og reetablert Russland som en stormakt i verden. På denne måten har han stillet ropene om folkestyre, men er den nye velstanden egentlig hans fortjeneste? Svært mye av reformarbeidet som i dag er avgjørende faktorer for Russlands vekst ble gjennomført eller startet av Jeltsin, videre har en enorm prisoppgang på olje og gass sørget for en inntektsoppgang som minner mer om en lottopremie enn dyktig politisk håndverk.

Russlands politikk ovenfor de tidligere sovjetrepublikkene og den nye opprustningen av militæret reiser alvorlige spørsmål om man har tenkt til å bruke energi og soldater for å få så mange som mulig av disse republikkene i egen kontroll igjen. Hviterussland er sakte i ferd med å kveles gjennom høye energipriser, mens man i Ukraina oppmuntrer den russiskdominerte østlige delen av landet til å løsrive seg for å enten direkte eller indirekte innlemme den i Russland. Den storstilte opprustningen av forsvaret handler muligens i stor grad om å gjenreise tapt nasjonal stolthet, men i et land med så enorm fattigdom, alkoholisme og dårlig infrastruktur finnes det rimelig mange mer konstruktive formål å bruke sine midler på. Økonomisk er også russerne på vei i feil retning, med stadig større statseide foretak som kontrollerer nøkkelindustriene, og økt korrupsjon som en følge av det stadig mer autoritære og lite gjennomsiktige styresettet.

Desverre for russerne, og muligens heldigvis for resten av verden kan deres nye storhetsperiode bli kortvarig. Den demografiske kollapsen som skyldes svært lav fødselsrate og høy dødelighet på grunn av alkoholmisbruk og dårlig levestandard fører til at den russiske befolkningen minskes med nesten en million mennesker i året. Et land med stadig færre arbeidstakere, stor korrupsjon, enorme forskjeller mellom fattige og rike og ineffektive bedrifter som følge av statlig styring skal ikke møte på særlig store problemer før det sier stopp. Videre ligger det en mye sterkere kjempe i øst enn dem selv nemlig Kina, som kan vise seg å bli en langt større utfordring for russerne enn det EU og tidligere sovjetrepublikker noensinne kan bli. Det er synd at russerne tror at man blir en dominerende spiller i verden gjennom konfrontasjon og autoritært styresett, men jeg er redd de må få nok et slag i trynet før de kanskje forstår at det er demokrati, diplomati og frie markeder som er avgjørende for å kunne være en fungerende stormakt over lang tid i den globaliserte verden.