Fattigdomsfellen

The Economist skriver i sin siste utgave om ekteskap i USA. Konklusjonene er entydige og kanskje ikke spesielt overraskende. Folk som er oppvokst i hjem med stabile forhold og to foreldre har langt større sannsynlighet for å selv få et vellykket ekteskap, høyere utdanning og god inntekt. Barn av enslige unge mødre har en svært stor sannsynlighet for å selv bli en enslig ung mor, med lav inntekt og ustabile forhold. Desverre er nok disse tallene i stor grad også overførbare til Norge, selv om forskjellene nok ikke blir like ekstreme, som en følge av at vi generelt har mindre forskjeller i samfunnet. Det hele munner for meg ut i det som er et av samfunnets største problemer. Den vedvarende reproduksjonen av sosiale forskjeller.

I artikkelen blir hovedpoenget at det er viktig at par holder sammen, og evner å løse sine konflikter på en god måte. Dette er selvfølgelig viktig, og alle barn burde ideelt sett vokst opp i hjem med to foreldre i et harmonisk samliv for å få de beste muligheter. Imidlertid er det svært lite sannsynlig at samfunnet kan gjøre stort for å sørge for lykkelige ekteskap. Rådgivning og konfliktsløsningskurs er vel og bra, men om det drastisk kan redusere antall skilsmisser stiller jeg meg tvilende til. Det finnes bare en arena hvor samfunnet som helhet har en realistisk mulighet til å påvirke individene til å bli selvstendig tenkende mennesker som selv kan avgjøre hva slags liv de vil leve og hvordan de vil leve det. Dette er selvsagt skolen, og det er her vi må sette inn ressursene dersom vi skal skape et samfunn der alle har like muligheter til å lykkes.

Vi trenger en skole som gir et godt tilbud til alle uavhengig av foreldrenes bakgrunn og utdannelse. Manglende leksehjelp er en av de viktigste tingene barn fra ressurssvake hjem lider under. Vi kan ikke være redde for å stigmatisere folk ved å putte barn i grupper etter ferdighetsnivåer, og vi må la barna få undervisning som er i samsvar med den enkeltes kunnskaper og evner. Aps enhetsskole må avgå med døden, og man må innse at ulike individer krever ulik undervisning. Når barn ikke lenger føler at de mestrer stoffet så har de så vanvittig lett for å gi opp, og det er her vi i dag feiler med vår generelle undervisningsform. Dersom man skal bekjempe reproduksjonene av de sosiale forskjellene og dermed fattigdom, burde vi derfor innføre en heldagsskole som har muligheten til å sørge for oppfølging av den enkelte over en lengre tidsperiode, og som tilpasser seg den enkeltes behov. I en verden der den globale konkurransen blir stadig hardere vil det ikke bare være galt ovenfor individene å ikke gi dem de beste muligheter, men det vil heller ikke tjene samfunnet. "Lov å lykkes" sier man, men vel så viktig som lov til å lykkes er forutsetninger for å lykkes. Det håper jeg samfunnet snart forstår.