Alderspensjonistene
Disse er det i dag 630.000 av. Når 67 års pensjonsalder ble innført i 1973 var gjennomsnittlig levealder i landet 72 år. I dag er tallet nesten 83 (begge deler for kvinner). En nylig publisert undersøkelse viser at 26% av dagens pensjonister kunne tenke seg å jobbe igjen, og det burde de fått mulighet til. Isteden for å trekke folk i pensjon for å jobbe burde de heller vært oppmuntret til dette, og mens vi først er i gang kan jeg jo skissere mitt eget forslag til pensjonsreform. Alle får kr 100.000 fra fyllte 67 år og til de dør, en gjennomsnittlig 67 åring som lever til hun er 85 vil da få kr 1.800.000. beløpet skal inflasjonsjusteres hvert år. Du kan også velge å pensjonere deg når du er 62 år, men du vil da få 1.800.000/23= 78.260, eller 70 for den saks skyld og få kr 120.000. Utbetalingene vil selvsagt fortsette dersom du overgår snittalderen. Videre gir man klare skattefradrag ved sparing i pensjonsfond og livrente for å oppmuntre til privat pensjonssparing, og du kan jobbe så mye du vil selv etter å ha ha startet pensjonsutbetalingene. Dette ville i mine øyne vært et pensjonssystem som ville vært godt, bærekraftig og rettferdig med fokus på at det er enkeltindividet som i første rekke må ta ansvar for seg selv og sin egen økonomi. Et slikt system ville sikret høyere sysselsetting, og individuell frihet til når man ønsker å pensjonere seg.
Uføretrygdede
Denne gruppen utgjør 320.000 mennesker. Her er det viktig å skille mellom to grupper. De som kan arbeide dersom de blir omskolert og får muligheten, og de som ikke har anledning til å arbeide. Hvor mange som er i de to gruppene er selvsagt umulig å fastslå, men dette vil nok våre leger kunne avgjøre, men at det er tusenvis av mennesker som tidligere har hatt tunge fysiske yrker som kan gjøre en innsats innenfor lettere bransjer er det ingen tvil om. For de som kan omskoleres skal det gis støtte til utdanning og kurs som er påkrevd for å få kompetansen man trenger for en ny jobb, samtidig som man får et beløp som skal sikre en grei materiell levestandard. Dersom den trygdede nekter å gå med på dette skal støtten kuttes. For de som ikke kan omskoleres og har gjort sitt i arbeidslivet gir man en vanlig årspensjon (kr 100.000) som inflasjonsjusteres hvert år. Samtidig som man oppfordrer til å tegne uføreforsikringer gjennom skattefradrag på disse. Det må også være strengere kontroll med at de som får uføretrygd faktisk trenger det. Når det gjelder folk med funksjonshemmninger skal staten oppfordre bedrifter til å ansette disse gjennom å betale for de ekstrakostnadene bedriftene må ut med for å tilpasse arbeidsplassen til den funksjonshemmedes behov. I tillegg burde man gi bedrifter redusert arbeidsgiveravgift på ansatte med funskjonshemninger for å positivt diskriminere denne gruppen.
Sykelønn
I fjor ble cirka 100.000 årsverk borte som følge av sykefravær, og vårt fravær er høyest i Europa. Her må mer av ansvaret over på individene og bedriftene. Folk skal ikke få lønn for de tre første sykedagene, da får man bort folk som tar seg en fridag i ny og ne. Videre må en større del av kostnaden ved sykefraværet (både korttids- og langtidsfraværet) overføres til næringslivet, som da vil få langt større incentiver enn i dag til å forebygge sykefravær. Man kan også gi et positivt incentiv ved at bonusordninger for lavt sykefravær ikke skal regnes med i grunnlaget for arbeidsgiveravgift.
For mottakerne av sosialstøtte gjennomføres samme tiltak som for trygdede, mens ordninger for rehabilitering, arbeidsledige og yrkeshemmede (psykisk utviklingshemmede og andre vanskeligstilte grupper) fortsettes som i dag.
Hadde disse tiltakene blitt gjennomført tror jeg at vi ville fått flere hundre tusen nye arbeidstakere i steden for stønadsmottakere. Det ville gavnet oss alle, og jeg hadde sluppet å irritere meg over at folk som vil jobbe ikke får muligheten, og at folk som ikke vil jobbe får anledning til det.
12 comments:
Er det virkelig 1,3 millioner på trygd eller stønad? Det er jo helt vilt!
Husk at 630.000 av de er pensjonister da, men ja tallet er allikevel helt vilt.
Egentlig ikke annet enn tullete arbeidsfetisjisme. Sosialtrygden er slettes ikke noe problem idag, og de som syter over den viser bare at de enten er svært irrasjonelle eller krampeaktig opptatt av de private kontoransatte sine særinteresser. Andelen som er i jobb i Norge er faktisk høyere enn i nesten alle andre rike land. Det er dog naturlig at når vi har en såpass høy andel eldre og kvinner i arbeidslivet sammenlignet med andre land, så blir det vanskeligere for alle som er i arbeidsfør alder å komme inn i arbeidslivet.
Det er jo også slik at det å gi alle arbeidstakerne større makt overfor arbeidsgiver er verdt noen ekstra snyltere på sosialen.
". Det ville gavnet oss alle, og jeg hadde sluppet å irritere meg over at folk som vil jobbe ikke får muligheten, og at folk som ikke vil jobbe får anledning til det."
Dette er egentlig typisk mobbretorikk. Ser man på sosialister og liberalister, så tenker de helt likt: Nemlig at gruppe X ikke bidrar til felleskapet/markedet, sprer negative verdier i samfunnet og får langt mer enn det de fortjener. Det er bare å bytte ut gruppe X med trygdete eller kapitalister/toppledere, så har man liberalismen og sosialismen i et nøtteskall. Det å ha noen arbeidsføre som ikke jobber er veldig bra, fordi det skaper mer autonomi ved å bryte ned autoritetsforholdene i arbeidslivet. Når de ufaglærte ikke må jobbe for å overleve, så må arbeidsgivere og kunder behandle dem også som mennesker, og ikke som desperate undermennesker de bare kan herse med, slik de gjør i USA og Japan.
Tullete arbeidsfetisjisme ja... Vi har tydeligvis et fundamentalt forskjellig grunnsyn på hvordan et samfunn skal være. Mitt ønske er at flest mulig skal leve av egen inntekt, og at samfunnets ressurser skal brukes på en fornuftig måte det er mitt prinsippielle syn.
I dagens samfunn har Norge store uløste oppgaver innen utdanning, infrastruktur og eldreomsorg. De to første er avgjørende for at Norge også i fremtiden skal være et velstående land som kan tilby god levestandard til sine innbyggere, og uten investeringer i disse feltene vil vi tape i den globale konkurransen. Den beste måten å oppnå handlefrihet til å foreta slike investeringer er ved å få flere folk i arbeid da det vil redusere trygdeutbetalingene og øke verdiskapningen. Det er den pragmatiske måten å se på spørsmålet.
"Sosialtrygden er slettes ikke noe problem i dag" skriver du. Ja jeg kan være enig i at staten har råd til å betale for disse utgiftene utifra dagens budsjettprioriteringer, men det er ikke hensiktsmessig bruk av midler, og dermed i høyeste grad et problem. Det er også et hovedpoeng her at jeg i hovedsak mener at dagens store antall trygdede kommer av strukturelle problemer, og ikke fordi jeg synes folk flest er late. Så da over til grunnene til at vi faktisk har så mange trygdede.
1. Uføredelen av befolkningen er svært forskjellig fra kommune til kommune. I Hemsedal ligger den på 4,6%, mens den i Lavangen kommue i Troms ligger på 20%. Hemsedal er en kommune med sterk utvikling og sysselsetting, mens Lavangen er en typisk utkantkommune med få arbeidsplasser og vanskelige arbeidsmuligheter. Det blir sett på som mer gunstig for kommunen å sende individene over på uførhet da alternativet vil være fraflytting noe kommunen vil tape på. Dette betyr at vi har tusenvis av geografisk uføre her i landet, som er uføre på grunn av bosetningssted.
2. Blir du skadet på en måte som innebærer at du ikke lenger kan fortsette i din nåværende jobb blir du nærmest automatisk ufør. Jeg vet om folk som har fått ryggproblemer som følge av harde fysiske yrker, som fint kunne blitt omskolert til et hvilket som helst kontoryrke eller som butikkekspeditør for den saks skyld. Det å sende dem på uføretrygd er ofte den letteste løsningen for alle og derfor velger man den i steden for at kommunen og individet sammen må gjøre en innsats for å få vedkommende ut i jobb. Disse problemene gjelder også for folk med funksjonshemninger. En i min nære familie som er funksjonshemmet fikk på sin 18-års dag et brev fra trygdeetaten i posten med tilbud om uføretrygd.
Vedkommende er ressursterk og velfungerende på alle måter bortsett fra sitt handicap og tar i dag en mastergrad, og vil helt sikkert være produktiv i samfunnet noe som er det beste både for vedkommende og samfunnet. Hadde trygdeetaten fått det som de ville hadde hun i steden vært stønadsmottaker. Poenget er enkelt. Vi legger ikke til rette for at folk skal komme ut i arbeidslivet, men penser dem i steden over på trygd. Det kan da ingen mene at er positivt.
3. Arbeidsgiverne har ingen økonomiske forpliktelser utover de 16 første dagene av sykemeldingsperioden, og har dermed ingen incentiver for å prøve å få vedkommende ut i arbeidslivet igjen.
4. Legene i Norge har større ansvar enn i alle andre land for hvorvidt folk skal få uføretrygd eller ikke. Legene ønsker at deres klienter skal være fornøyd for å beholde dem og dermed få større inntekter. På grunn av dette vil de være mer ettergivende både i forhold til uføretrygd og sykemeldinger.
5. Enkeltindivider tjener på å gå over til helseytelser fremfor arbeidsledighet, og det er ikke lagt til rette for noe annet.
Det hele bunner dermed ut i at verken kommunen, arbeidsgiveren, legene eller de trygdede tjener på å beholde så mange som mulig i arbeid, og det er bare en stor taper. Staten. Det å påstå at vår høye uføreandel skyldes et høyt antall kvinner og eldre i arbeidslivet blir ikke korrekt. Et tall for å underbygge dette er at antallet uføretrygdede mellom 16-24 år har økt med 50% de siste årene. Det skyldes struktursvakheter og ingenting annet.
Det å påstå at det er bra å ha arbeidsføre som ikke jobber fordi dette bedrer arbeidstakeres stilling i arbeidslivet blir feil. Arbeidstakernes stilling styres av deres rettigheter som de har opparbeidet seg gjennom fagbevegelsens kamp. Tarifflønninger og slike tiltak sørger for at norske arbeidstakere ikke blir noen "desperate undermennesker" som du sier det. Folk kan velge å gå over til arbeidsledighet dersom de ikke får en jobb til de betingelsene de ønsker.
Til slutt din påstand om mobbementalitet. Folk som snylter på andre har jeg ingen respekt for, og om du vil kalle det mobbing så bryr det meg virkelig ikke.
Det Hank gjør her er jo i bunn og grunn å gjenta sin "argumentasjon" fra bloggposten, uten å i særlig grad svare på det jeg skrev. Det skal faktisk ikke så mye til å få en 50 prosent økning av uføre under 24 år, fordi den andelen var i utgangspunktet veldig liten. Det å vise til prosent fra et så lavt utgangspunkt er derfor å krisemaksimere i ganske stor grad. Mye av den økningen skal skyldes økte problemer grunnet tøffere ungdomsmiljøer og mer dopmissbruk, ikke minst blant foreldre. Det er slikt som ødelegger folk sin psyke. Det er her verdt å merke seg at det gjerne er folk med psykiske lidelser som ender som uteliggere i land som USA og Japan. Faren med å stramme inn sosialtrygden er jo nettopp at folk som ikke er istand til å jobbe nektes støtte fordi pappagutter som har lest for mye Ayn rand mener at de ikke er syke nok. Det du skrev der viser heller ikke at jeg tar feil. Det er jo mulig at det nettopp er fordi det er så mange kvinner og eldre i arbeidslivet som gjør at det blir vanskeligere for unge med problemer å få innpass i arbeidslivet, og at de derfor heller uføretrygdes. De aller fleste som blir uføretrygdet er fortsatt over 50 år gamle, selv om de ikke nevner det på Civita sidene.
Når det gjelder tariffer, så vil ikke de overleve om man skal ha alle arbeidføre i jobb. Slike minstelønnsordninger priser nemlig mange ut av arbeidslivet. Det er derfor ikke mulig å få så mange bort fra trygd, uten å fjerne de tariffordningene som er idag, fordi de er så høye at det rett og slett ikke er mulig å få så mange flere inn i arbeidslivet så lenge de er der. Det er dessuten ikke slik at man har krav på tarifflønn i alle jobber her i landet heller. Det er ikke noe forbud mot å ansette noen under tariff, og får Hank som han ønsker å legger ned sosialkontoret, så blir fort mange nødt til å ta en jobb for lavere enn tarifflønn. Grunnen til at de ikke behøver det idag, er nettopp at man ikke mister sosialtrygden for å takke nei til en jobb som gir lavere lønn enn tariff. Mener Hank at flere kan presses ut i arbeidslivet uten at det gjør mange arbeidende fattige? Det man ser er jo at land med mange på trygd helt konsekvent har jevnere inntektsfordeling enn de landene som ikke har det. En relativt jevn inntektsfordeling er jo rasjonelt, grunnet den fallende marginaleffekt.
Det kan dessuten være grunner til at man aksepterer slik geografisk uførhet. Om alle de skulle flytte dit det finnes flere jobber, så har det mange negative konsekvenser. Økt tilflytting til byer som Bergen og Oslo betyr flere sosiale problemer på grunn av større konsentrasjon og det vil øke presser på leie og husprisene enda mer, noe som fører til enda mer fattigdom. Så lenge det uansett ikke er andre områder som skriker etter arbeidskraft til annet enn å vaske privathjem, så spørs om kostnadene ved å presse folk til å flytte virkelig er verdt det. Dessuten, så er mange av de sparkete industriarbeiderne over 50 år, og da blir det vanskelig å få dem i en ny jobb uansett. Det kan derfor være like greit å uføretrygde dem, enn å ha dem gående på sosialen i 20 år slik man har det i mange andre europeiske land.
Når det gjelder utdanning og helse, så bruker Norge mer penger og arbeidskraft på de oppgavene realtivt sett enn nesten alle andre land. Problemet er da ikke ressurser, men hvordan de brukes. Det å pøse inn flere penger vil derfor ikke løse noe særlig.
Jeg vil si at det å sørge for at alle innbyggere har en sosial grunntrygghet i bunnen er en svært viktig oppgave, og sannelig en oppgave som er verdt den ene prosent av det offentlige sine utgifter som går til det.
Hvis man ser på de jobbene de som går på trygd i Norge har i andre land, så er det ikke jobber som bidrar særlig til verdiskapning og levestandard. Det er ting som heisvakt, plenklipper, McDonalds ansatt og renholdere av privathjem. De som går på trygd er de som uansett ikke er så veldig produktive, og derfor ikke bidrar til noe særlig allikevel.
Det gjelder jo mer prinsippielle ting som at individet skal ha en viss autonomi. Så lenge alle skal jobbe, så er mange også helt avhengige av sine omgivelser. Derfor er jeg for borgerlønn, fordi jeg mener det er svært viktig at man har en begrensning på hvor mye makt individer har over hverandre. Problemet med liberalismen er at den kun annerkjenner tvangsmakt, og overser alle andre former for makt. Jeg mener derimot at man også burde sette en begrensning på markedsmakten, slik at alle har en ubetinget autonomi og valgfrihet over eget liv, og at det blir en begresning på hvor store konsekvenser andre sine valg kan få for en.
Mener du oppriktig at vi ikke har store ubrukte arbeidskraftsressurser her i landet som kunne vært utnyttet dersom systemet hadde lagt til rette for dette? (Og da uten å fjerne en eneste velferdsordning)Ser du heller ikke at de 5 punktene jeg skrev opp avslører et system som penser folk over på trygd i steden for arbeid? Dersom svaret er nei er du uenig i det meste som finnes av statistikk og forskning på området.
Så har du fått det for deg at jeg ønsker å rasere det meste av trygdeordninger som finnes i dette landet noe jeg ikke har skrevet. Denne bloggposten handler i mine øyne om at det i langt større grad enn i dag skal legges til rette for at folk skal få arbeide, noe jeg er sikker på at selv Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen er enig med meg i. Det eneste jeg sier om innstramninger går på at jeg ikke vil at den enkeltes fastlege skal kunne avgjøre om vedkommende skal få trygd, samt at folk som er arbeidsføre, men som ikke aktivt prøver å skaffe seg jobb heller ikke burde få noen støtte. Det burde da tydeligvis presiseres at folk med alvorlige psykiske lidelser eller narkomane ikke er arbeidsføre grupper, og derfor ville fortsette å motta trygd. Det handler ikke om å øke terskelen for hvem som er "syke" nok. Det handler om å tilrettelegge, og om å la uavhengige fagfolk avgjøre hva slags ordninger som passer best for den enkelte.
Vi har i dag arbeidsledighestrygd som du kan få i inntill to år etter at du har mistet jobben. De aller fleste vil i løpet av en slik periode ha klart å finne seg en ny jobb, og har derfor ha et sikkerhetsnett som sørger for at de ikke trenger å ta jobber som er dårligere betalt enn det du får i støtte som arbeidsledig. For de som fortsatt er arbeidsledige etter to år må man da igjen vurdere hvilket tiltak som passer best utifra den enkeltes alder, evner og muligheter, og utifra hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er dermed ikke snakk om å få alle arbeidsføre i jobb til enhver pris (eller minstepris om du vil). Vi er videre begge helt enige i at det er viktig med et sosialt sikkerhetsnett så er det vel heller størrelsen på maskene uenigheten går i.
Når det gjelder geografisk uførhet har du et poeng i at det fører til økte sosial problemer og press på boligmarkedet når folk må flytte til pressområder med jobbmuligheter. På sikt er det imidlertid slik at en utstrakt bruk av trygdeordninger for å holde liv i uproduktive bygdesamfunn ikke er god samfunnsøkonomi. Barn av trygdede har en MYE større mulighet til å havne på trygd selv, og en opprettholdelse av disse samfunnene avler store problemer. Enten så får man da ta saken i egne hender og skape arbeidsplasser, ellers får man flytte til et sted der det er jobb. Igjen så må man ta individuelle hensyn, og se på hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Er du 60 år og har mistet jobben din på den lokale fabrikken så vil verken du eller samfunnet være tjent med at du må flytte over store avstander for å få muligheten til å få jobb.
Den slags påstander du har om at du tydeligvis mener jeg er en pappagutt er bare useriøst og fordummer debatten. Jeg aner ikke hvem du er, og så vidt jeg vet aner ikke du hvem jeg er heller. Hvilke forutsetninger du har for å uttale deg om slikt er for meg da en gåte. Du er tydeligvis også svært opphengt i at jeg synes Ayn Rand er en god forfatter. Det at jeg synes hun skriver glitrende, og har en rekke svært gode poenger og ideer betyr ikke at man er enig i alt hun skriver. Hennes forherliggelse av den sosialt dysfunksjonell arkitekten Howard Roark i "the fountainhead" er for meg ikke noe idol. Hun fikk imidlertid opp mine øyne for hvor mye et enkeltindivid kan utrette, at menneskets skaperevne nærmest er ubegrenset, og hvor viktig det er å være ekte og faktisk stå for noe. Samtidig mener jeg at de dyktigste lederne i verden er de som klarer å få med seg andre, som styrer ved åpen dialog med sine ansatte, men som også er visjonære og bestemte. Ayn Rands tro på at ensomme ørner uten samarbeidsevener er avgjørende for verdens fremgang deles ikke av undertegnede.
Glemte visst å kommentere dine kommenter om helse og utdanning. Nei vi trenger ikke først å fremst å "kaste" mer penger på utdanning for å få den opp på et bedre nivå. Jeg mener imidlertid at læreryrket burde vært gjort langt mer attraktivt enn i dag for å tiltrekke de beste hodene gjennom lengre utdanning og høyere lønn og et slikt løft ville kostet mye. På helsesiden så er det jo en kjent sak at eldrebølgen ligger og venter om noen få år, og da vil behovet for flere ansatte dersom man skal opprettholde dagens nivå være skrikende og ressurskrevende. Du nevnte ikke infrastruktur så da antar jeg du er enig med meg der.
Jeg mener at det rett og slett ikke er behov for så mange flere i jobb. Det jeg mener er at om man må skape nye grupper med "arbeidende fattige" slik man har i land som USA og Australia, så er ikke prisen for å få flere i arbeid verdt det. Saken er også den at man i alle land kun har omtrent 60-70 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder i arbeid. Det at vi har så mange på trygd kan derfor være et direkte resultat av at vi ikke har så mange hjemmeværende husmødre som andre steder. Det sier seg selv at når færre kvinner jobber, så blir det lettere for flere menn å skaffe seg jobb.
Når det gjelder dette med bygdesamfunn, så er det ofte slik at barna av de oppsagte industriarbeiderne flytter fra bygda. Det er på mange måter en mye mer sosial og human måte å avfolke de bygdene på. Jeg mener at det nok er riktig å legge ned mange av disse samfunnene, men det må skje på en mer kontrollert måte. Det som egentlig er ille, er når man skal presse folk til å flytte TIL slike steder for å få jobb. Man ser jo f.eks. at når Union ble lagt ned i Skien, så fikk så å si alle jobb igjen. Jeg er derfor tilhenger av en kontrollert avvikling av de minste stedene, men man burde unngå å presse mange flere inn i Oslo og Bergen.
Når det gjelder barn av trygdete, så blir nok mange av dem uføre fordi sykdommer går i arv. Både psykiske sykdommer og utsatthet for avhengighet av rusmidler er arvelige lidelser i stor grad. Det er også slik at mange av de fattigste heller ikke er istand til å forberede sitt avkom på verden. Det er en tendens i alle rike land i verden, at de som blir født inn i den laveste tiendelen av samfunnet blir værende der.
Jeg mener dog at det er viktig å ikke svekke sosialtrygden, fordi det er det siste sikkerhetsnettet som er. Det har faktisk tilogmed vært tilfeller i Norge hvor folk har bodd i telt i skogen fordi de ikke fikk støtte på sosialen. Jeg mener at en positiv rett til liv er svært viktig.
Nå er det nå en gang markedet og ikke du som bestemmer om det er behov for arbeidskraft eller ikke, og markedet gir meget tydelige signaler om at det er behov for flere arbeidere. Hadde vi ikke fått inn alle de øst europeiske innvandrerne de siste årene hadde presset i økonomien vært enorm, og man hadde rett og slett ikke klart å møte den enorme etterspørselen som man har opplevd innen for eksempel bygg og anlegg.
Arbeidskraftsmangelen kan løses på to måter, enten må vi få langt flere i arbeid ellers må vi tiltrekke oss langt flere innvadrere. Jeg mener vi bør legge til rette for begge deler, men nå er det en gang ikke invandring dette skal handle om. Med den kommende pensjonsbølgen vil forholdstallet mellom antallet som jobber kontra antallet som er pensjonister bli halvert. Dersom man ønsker å opprettholde det sikkerhetsnettet og levestandarden man har i Norge i dag er det dermed avgjørende å få flere i arbeid. Det at det i dag ikke er noen land som har sysselsetting på over 70% av den voksne befolkningen betyr bare at ingen har utnyttet mulighetene som ligger der, ikke at det er umulig. Det må da også legges til at med den kommende pensjonsbølgen vil sysselsettingsprosenten av folk over 16 år gå kraftig ned dersom man ikke får langt flere arbeidstakere. Behovet for arbeidskraft i fremtiden er der, og det er stort. Det å benekte dette er bare å lukke øynene for virkeligheten.
Det kan faktisk heller være slik at arbeidsinnvandringen nettopp holder yrkesdeltakelsen nede, da arbeidsgiverne ansetter innvandrere fra Polen fremfor de mindre attraktive arbeidstakerne av norsk etnisk opprinnelse. Det er også verdt å få med seg at ikke hvem som helst kan jobbe i bygningsbransjen heller, det er faktisk rimelig tungt fysisk arbeide. Det er jo tross alt mye greiere å få en polakk med erfaring enn å trene opp en 22 åring norsk sosialklient. Når det gjelder eldrebølgen, så tror jeg heller man får en større andel i arbeid under pensjonsalder, da arbeidsgiverne ikke kan velge bort så mange lenger. Eneste måten å få opp yrkesdeltakelsen på en human måte er nettopp press i økonomien, for da må arbeidsgiverne etterhvert også ansette dem som de strengt tatt ikke vil ha. Det er f.eks. vanskelig for ingeniører med innvandrerbakgrunn og høy alder å få jobb, selv om det er generell mangel på ingeniører.
Når det gjelder markedet, så er det nettopp markedet som setter en så lav verdi på mye arbeid, at man kan spørre seg hvor viktig det "behovet" egentlig er.
Hei. Fin blogg du har. Har linket til den. Kanskje du har lyst til å gjør det samme? :-)
Takk, slikt er alltid hyggelig å høre. Link er laget.
Post a Comment