Kina, hva slags supermakt vil de bli?

Venstresiden i både norsk og internasjonal politikk har nå i flere år fremstillt USA som den største djevelen i verden, og mange ønsker en motpart til det amerikanske maktmonopolet. Historien viser jo at det å ha flere stridende supermakter vel ikke akkurat fører til en god og harmonisk verden det heller, men det må jo tydeligvis være oppfatningen. Så hvis en da tar for seg alternativene og ser litt på dem, virker da de fremtidige supermaktene bedre enn den vi har i dag?

Det finnes i dag tre mulige nye supermakter i verden, EU, Kina og India. Ved å bruke litt eliminasjonsmetode vil en imidlertid finne ut at det i nær fremtid (25 år) ikke er naturlig at mer enn en av dem kan bli karakterisert som det. Selv hadde jeg for et par år siden voldsom tro på EU, men etterhvert som jeg har blitt eldre og EU har kludret det til for seg selv mener jeg vel at de indre spenningene, den manglende omstillingsevnen og det veldige byråkratiet gjør at mine tanker om EU som en global supermakt er svært redusert. Så kommer India, et land så stort at det til en hver tid rommer cirka 10 kriger og over en milliard mennesker. Problemet med India i et kort perspektiv er at de ligger langt etter sin nabo i øst. Bortsett fra outsourcing av IT har investeringene i India vært minimale, og mye skyldes et tungrodd byråkrati og elendig infrastruktur. BNP er fortsatt langt etter de store økonomiene, og ting vil ta tid. Jeg sier ikke at jeg ikke tror India vil bli en supermakt, men det er foreløpig så langt unna at jeg ser på det som litt fjernt. Kina derimot er en annen historie.

Jeg leste for et års tid siden boken Bjørnen og Dragen av Tom Clancy. Mister Clancy har en måte å skrive på som har gjort at jeg siden den boken ikke har lest flere (jeg har lest MANGE fra før). Det er begrenset hvor spennende det er å lese om SAM og POTUS i lengden når det skrives av Clancys litt tekniske hånd. Plottet i boke er for uinvidde som følger. Russland finner enorme olje og gullreserver i Sibir, og Kina invaderer for å sikre seg godsakene, hvorpå USA kommer sin nye venn Russland til hjelp og redder dagen. Etter å ha lest denne boken ble jeg som det nysgjerrige mennesket jeg er interessert i om dette hadde en snev av sannhet og realisme i seg og jeg googlet dermed på "Chinese invasion of Siberia". Akkurat delen om enorme nye mineralrikdommer fikk jeg nok ikke bekreftet, og ikke noen militære planer fra kinesernes side heller, men funnene var jo allikevel svært interessante. At Sibir er et område full av olje, gass og andre mineralrikdommer visste jeg jo fra før, og at det fortsatt er mye igjen å finne på den blåfrosne tundraen tviler jeg ikke på. Det som derimot overrasket meg er at Kina allerede er i ferd med å invadere Sibir.

Etter Sovjetunionens fall har millioner av mennesker forlatt Sibir ettersom subsidierte lønninger og industriforetak forsvant over natten. Isteden for at stedene ble fullstendig forlatt har imidlertid andre flyttet inn. Kinesere. I enkelte byer utgjør de allerede et flertall, og med russernes fullstendig manglende evne til å reprodusere seg, fraflytting fra Sibir og fortsatt innvandring av kinesere vil de i løpet av forholdsvis kort tid kunne bli en etnisk majoritet i de enorme områdene. Samtidig er Hu Jintao og resten av kinas ledelse for tiden på rundreise i Afrika for å fremforhandle nye handelsavtaler med afrikanske land rike på naturressurser. Kinas makt er økende i regionen, og de vil om få år være den dominerende handelspartneren der. Deres handel sørger for å holde liv i diktatoriske og korrupte regimer som Sudans, og de stiller overhodet ingen krav til sine handelspartnere, its just business. Det forundrer meg ikke om de kinesiske invandrerne til Sibir nærmest er sendt dit av myndighetene, og at de vil kreve området når de får en etnisk majoritet der. Det vil nok sikkert ikke et Russland som er styrt av Putins etterfølgere være positive til, men stillt ovenfor at de verken har etnisk majoritet eller militært overtak vil de etter min mening gi etter for kravene. Kjernefysisk avskrekkning er jo selvsagt en mulighet, men det går jo begge veier. Et Kina som en imperialistisk supermakt med makt over Afrika og annektering av Sibir er ikke noe som høres forlokkende ut i mine ører. Et land uten demokrati og med et korrupt rettssystem og byråkrati vil da styre over store deler av verden og dets ressurser etter eget forgodtbefinnende. Nå er det selvsagt det USA også gjør, men deres agenda og styresett er tusen ganger bedre enn det Kina vil ha å by på.

Kineserne er i gang med å ruste seg til sin nye status som supermakt allerede, og de er i ferd med å skaffe seg en såkallt blue-water navy som betyr at de kan opere på verdeneshavene med hangarskip og det hele. De satser også stort på såkalte amfibiefartøyer, noe som jo kan være gunstig dersom de har tenkt seg på øyhopping over taiwanstredet. Selv om Kina også om 25 år fortsatt vil være klart underlegne USA, vil de ikke være underlegne sine naboer som Russland og Japan med den opprustningstakten de viser for øyeblikket. En kan jo tenke seg at USA også om 25 år sitter fast i et eller annet militært eventyr i kampen mot terror som for eksempel Iran, og at de dermed ikke vil ha kapasitet til å assistere sine venner i deres kamp mot Kina. Samtidig er jo USA i ferd med å skaffe seg et rakettforsvar som skal skyte ned atomraketter, og det er vel ikke helt unaturlig at Kina kan klare å få til det samme, noe som jo vil mer eller mindre eliminere trusselen om at man kan bombe hverandre tilbake til steinalderen. En skremmende tanke. Så da får vi bare håpe at de modige studentene som protesterte i 1989 blir inspirasjon for nye kinesere, og at de kan bevege seg inn på et mer demokratisk styresett. Imidlertid er jeg ikke sikker på at en slik utvikling vil sørge for å stoppe den gryende kinesiske imperialismen. Hungeren etter råvarer er nok større enn hungeren etter å være snill.