Bilavgifter som dreper

Helt siden jeg gikk rundt og klappet bilene i nabolaget i 3 års alderen har jeg hatt et forhold til ting med motor og hjul som vanskelig kan kalles fornuftig. For meg handler bil om følelser, og det vil trolig føre til at jeg i løpet av mitt liv kommer til å bruke langt mer penger på dette transportmiddelet enn det som kan forsvares ut i fra økonomiske avveininger.

Generelt deler nok ikke nordmenn min interesse for bil, men folk flest ønsker seg allikevel biler som i dag ligger utenfor det de føler at lommeboken kan tynes for. Normale barnefamilier ønsker seg sikre stasjonsvogner som gjør at de kan føle seg trygge når de kjører barne til barnehage og skole, og det er et ønske som alle forstår.

Dersom du er utsatt for en ulykke i en bil konstruert i 2009 er sjansen for at du skal dø eller få en alvorlig personskade langt mindre enn om bilen er konstruert i 1999. Samtidig er drivstofforbruket og CO2 utslippet langt lavere på en ny bil kontra en bil i samme klasse laget i 1999. Grafen nedenfor er laget av det svenske forsikringsselskapet Folksam etter gjennomgang av alle trafikkulykker i Sverige i 2005, og viser den enorme utviklingen som har vært i bilers sikkerhet.

I Norge skrotes biler gjennomsnittlig etter 19,4 år, mens gjennomsnittsalderen på bilene er 10,2 år. Dette betyr at vi har hundretusener av biler i bilparken som er farlige og miljøfiendtlige sammenlignet med nye biler. Dette fører til tragiske ulykker med død eller alvorlige skader som resultat, og statens kvelende avgifter gjør at folk må betale med sine liv.

Hver eneste dødsulykke på veiene fører i følge Samferdselsdepartementet til et samfunnsøkonomisk tap på 25 millioner kroner. Hver alvorlige ulykke koster 7,8 millioner, mens ulykke med mindre skader koster 800.000. Transportøkonomisk institutt har regnet ut at trafikkulykker koster det norske samfunnet 25 milliarder kroner per år, til sammenligning tok staten inn 18,8 milliarder i engangsavgifter på nye biler i 2008. Trafikkulykkene er dermed ikke bare forferdelig og tragisk for de som rammes, men ekstremt kostbart for samfunnet som helhet.

Siden 1979 har trafikken blitt doblet, mens antallet dødsulykker er halvert. Altså ligger antallet drept i trafikken i 2009 på 1/4 av nivået fra 1979 per kjørte kilometer. Dette skyldes delvis bedre veier, men i all hovedsak skyldes det at vi har langt sikrere biler. En reduksjon i bilavgiftene ville således ikke bare ført til bedre sikkerhet for den enkelte, men også til samfunnsøkonomisk gevinst som følge av færre skadde og drepte i trafikken.

Det store flertallet av Norges befolkning må ha tilgang på en bil for å kunne komme seg fra hjem til jobb, skole og barnehage innenfor de tidsrammene som døgnet og den hektiske hverdagen gir. Vår spredte bosetning som oppmuntres og subsidieres av våre politikere gjør at det heller ikke er noen mulighet for å kunne bygge ut et godt kollektivtilbud til store deler av befolkningen, og bil er således en absolutt nødvendighet for de fleste.

Det betyr at politikerne må ta konsekvensen av den retningen de styrer samfunnet i, og den hverdagen som de fleste innbyggerne har, og gi folk muligheten til å kjøpe en bil som er sikker og miljøvennlig. En politikk som dreper eller invalidiserer mange mennesker hvert år, øker den globale oppvarmingen og sørger for at bare de rike kan kjøpe nye biler kan umulig være verken solidarisk, økonomisk eller miljøvennlig.

Vår tids største problem: Mangel på langsiktighet

I disse dager er enda en av USAs største banker, Lehman Brothers i ferd med å gå under. En annen av de amerikanske bankgigantene Merill Lynch har i løpet av det siste året tapt et beløp som tilsvarer 25% av selskapets totale overskudd de siste 25 årene i følge DN. I grunnen så har de bare seg selv å takke for det. Hele finanskrisen er et godt eksempel for å beskrive det jeg mener er samfunnets største problem i dag, den fullstendig manglende evnen til å klare å tenke langsiktig.

På et eller annet tidspunkt fikk en del av banktoppene i USA et vanvittig godt innfall. Hva om vi begynner å gi boliglån til folk som ikke har råd til å betale for dem? Videre tenkte man: Hva om vi i tillegg legger disse nye boliglånene inn i avanserte finansielle instrumenter som de fleste blåøyde investorer ikke vil forstå hva er for noe? Kjempeide!!! Denne genistreken førte til at amerikanske banker fikk resultatmarginer og overskudd som man aldri hadde sett maken til. Sjefene ble genierklært, og i 2006 stod finansektoren for 25% av den totale verdiskapningen i USA. Den bittelille haken ved opplegget var at for at hjulene skulle gå rundt var man avhengig av at boligprisene måtte vokse for evig inn i himmelen. Slik fungerer verken boligmarkedet eller noe annet marked, selv om trenden på sikt alltid vil være stigende dersom man har økonomisk vekst. Dermed opplever vi nå det som kan vise seg å bli en av de mest alvorlige og langvarige økonomiske krisene i moderne tid, og det hele grunnet et ønske om kortsiktig profitt, og regelrett idioti.

Jeg er overhodet ingen stor økonom, og kommer heller aldri til å bli det. Imidlertid har jeg evnen til å tenke logisk. Dersom du har en vekst i omsetning og profitt i dag, som ikke er bærekraftig og vil føre til enorme underskudd eller konkurs i morgen er den et onde. De samme resonementene kan også brukes til å beskrive hvorfor man ikke klarer å ta tak i miljøutfordringene, hvorfor man ikke klarer å gjennomføre nødvendige men omstridte reformer i politikken eller hvorfor vi nå i det hele tatt er nødt til å kjempe en krig mot fundamentalistiske muslimer. Antallet eksempler er desverre utrolig mange, men la meg utdype det siste.

Da Sovjetunionen gikk inn i Afghanistan kjempet afghanerne med primitive våpen, og hadde ingen mulighet til å skade panserkjøretøy, helikoptere eller fly. Amerikanerne eller rettere sagt kongressmann Charlie Wilson sørget for at afghanerne ble utstyrt med avanserte våpen og fikk opplæring, de sovjetiske styrkene ble påført enorme tap, måtte trekke seg tilbake, og Sovjetunionen bukket selv under. Selv om det siste selvsagt skyldes veldig mange andre faktorer også, så var krigen i Afghanistan i hvert fall sterkt medvirkende. Så når Sovjet har trukket seg ut og landet ligger i ruiner er det noen kloke sjeler som tenker at det muligens vil være lurt å fortsette å gi penger til afghanerne, men nå for å gjenoppbygge landet. De samme menneskene som bevilget milliarder til våpen var imidlertid ikke særlig lystne på å bygge skoler og veier, og dermed var Afghanistan overlatt til seg selv. Et land i fullstendig armod, uten noen form for fungerende sosial infrastruktur eller evner til å komme seg på bena på egen hånd. Folket ble desperate. Det endte i borgerkrig, taliban, al-qaeda og 11.september, og det skyldtes i bunn og grunn at USA ikke evnet å ta ansvar for landet da de hadde hjulpet dem med å vinne krigen, og at man ikke klarte å se hva konsekvensene av dette kunne bli. For en perfekt skildring av dette, se filmen Charlie Wilson's war med Tom Hanks.

Det vanskelig spørsmålet blir derfor: Hvordan kan man sørge for at beslutningstakere klarer å tenke langsiktig? Jeg tror ingen har det endelige svaret, og svarene er forskjellige etter hvilken sektor man snakker om. I næringslivet er det å gi de riktige incentivene som gjelder. Man må utforme bonusordninger på en slik måte at de oppfordrer toppsjefene til å se lenger enn bare neste kvartal, og også la det straffe seg på den enkeltes pengepung dersom man ikke leverer resultater. I politikken er det muligens ikke like enkelt, selv om noe av grunnen til at våre politikere både nasjonalt og globalt ofte synes handlingslammet i forhold til å foreta nødvendige reformer og beslutninger handler om at man er redd for å miste penger og privelegier. Politikere våger ikke å ta de rette beslutningene fordi alt for mange av dem er redde for å ikke bli gjenvalgt.

Selvsagt er grunnene til beslutningsvegringen forskjellige fra land til land. I USA virker det for eksempel som om lobbyorganisasjonenes makt er alt for stor og at alt for mange av politikerne ser for seg en godt betalt jobb i diverse bedrifter mot å stemme riktig i kongressen eller senatet.

I Norge virker det som om det er frykten for å miste stortingslønnen og særdeles gunsitge pensjonsavtaler som virker hemmende på mange. Dette kan muligens skyldes at for svært mange av våre representanter er det å være stortingsrepresentant den best betalte jobben de noensinne kommer til å få. Vi har en rekke representanter uten noen form for utdannelse eller like interessant og godt betalt jobb å falle tilbake på dersom de skulle falle ut av stortinget. Når du er redd for hva slags muligheter du har når du ikke lenger sitter på tinget, så fører det selvsagt også til at det å ta kontroversielle og omstridte valg må virke som en unødvendig risikosport.

Det å løse dette problemet er heller ikke så vanskelig i teorien. Man må sørge for å få flere folk inn som virkelig har ryggrad og heller ikke er avhengig av å sitte på stortinget for en behagelig materiell tilværelse, mer elitisme altså. Imidlertid er det partiene selv som må ta ansvaret for å få flere slike representanter inn, og da ble vel plutselig forskjellen mellom enkel teori og vanskelig praksis veldig stor. Det som er så synd med at vi i dag har så stor mangel på folk i beslutningsorganer som er villige til å ta de riktige og viktige valgene er at vi alle som enkeltindivider og samfunn lider under dette. På lang sikt kan det føre til ødeleggelse av både vår klode og vårt økonomiske system, og dermed vårt samfunn og måte å leve på.

Back again!

Jeg skjemmes over min fullstendig manglende evne til å oppdatere bloggen min det siste året. Imidlertid har jeg ikke tenkt til å la verden få slippe unna mine meninger så lett. Temaene å blogge om er nærmest uendelige om dagen. Russland, finanskrisen, presidentvalget eller det noe mer trivielle her på hjemmebane som at partiene har begynt den lange valgkampen frem mot 2009.

I den anledning har mitt eget parti kommet godt i gang med fantastiske aksjonen "andre boller med Høyre"... Den som kom opp med ideen "Ja det er genialt å la Erna Solberg gå rundt og dele ut boller for å markere at med Høyre blir det en annen politikk enn med dagens regjering" altså andre boller, burde tenke gjennom det hele en gang, og så en gang til, og så enda en gang før man lar slike ting komme ut. Når man videre klarer å kollektivt enes om at tanken var god, og må iverksettes så blir det jo bare magisk. Dersom dette skal være betegnende for Høyres valgkamp frem mot 2009 så blir det bra... Skal vi si 10%?

Vampus har et meget godt innlegg om samme tema. I Bergen har man delt ut bollene både sent og tidlig denne uken...

Alle SKAL med!!!

Karita Bekkemellem vil ha vestkantfruene ut i jobb. Norge trenger dem i arbeidslivet er hennes beskjed. Nok en gang viser sosialistene sin tankegang om at staten vet hva som er best for deg. Slagord av typen "Alle SKAL med" er mantraet, mens individets frihet blir sett på som et onde. Det er ikke måte på hva sosialistene skal bry seg med i sin evige søken etter det perfekte gjennomregulerte samfunn. Om det hadde vært så veldig lønnsomt for Norge å få konene til menn som jobber 16 timers dager ut i arbeidslivet er vel også tvilsomt. Samlivsproblemer og barn som ikke fungerer i samfunnet som følge av manglende oppfølging har også en kostnad, men så langt har selvsagt ikke Bekkemellem og andre sosialister evnen til å tenke.

Biodrivstoff, motorvei til katastrofe

Det er sjelden jeg blir skikkelig sint, men når brødhuer prøver å fremstå som vismenn, slik Jens Ulltveit Moe tydeligvis hadde til hensikt på dagens TV2 nyheter ja da får jeg virkelig vrangsiden ut. Han prøver å fremstille det som om biodrivstoff er nødvendig for å redde kloden fra miljøproblemene, og videre at man i den sammenheng må godta noen små ofre, som for eksempel millioner av fattige som dør av sult. Han har selvsagt en svært god hensikt bak det hele, han ønsker jo bare å redde kloden, og for å få til det må man være villig til å akseptere noen ofre. En ting er at det er fullstendig moralsk forkastelig å fremme et slikt synspunkt, men når Ulltveit Moes påstander i tillegg er fullstendig på jordet sett både fra et miljøperspektiv og et samfunnsøkonomisk perspektiv så blir det hele svært opprørende.

Jeg innbiller meg at undertegnede og Ulltveit Moe er enige i at maksimal utnyttelse av samfunnets ressurser bør være en grunnsten for hvordan vi organiserer samfunnet. Da det er i de fleste kapitalisters interesse at det finnes et godt fungerende marked også i morgen er det nødvendig å utnytte samfunnets ressurser på en bærekraftig måte. Dette tror jeg også Ulltveit Moe mener, men allikevel bommer han på mål med mer enn ett jorde han treffer ikke engang kloden. Først et par fakta om det sagnomsuste biodrivstoffet:

* Subsidieordninger i for eksempel USA fører til at det ikke er de mest energieffektive plantene som brukes til å lage biodrivstoff. I USA er det i første rekke mais som er tilgodesett av statlige ordninger, dette fører til mangedoblingen av prisen på fattige mexicaneres vanligste matkilde tortillas som Ulltveit Moe mente var ok. Fakta er at for å lage en gallon med biodrivstoff fra mais må man bruke over en gallon med drivstoff. Man har da statlige subsidieordninger som fører til vanskeligere kår for fattige, og en ufattelig energikrevende prosess for å få frem "miljødrivstoff".

* Et av kronargumentene for biodrivstoff er at det er CO2 nøytralt da utslippene som en følge av biodrivstoff er en følge av naturlige sykluser, men for at det skal være det må man ikke legge beslag på større områder til landbruk enn man gjør i dag. Et område med dyrket mark slipper ut mer CO2 enn et tilsvarende skogområde grunnet den intensive driften som nødvendigvis må foregå på området for å få det lønnsomt. I Sverige vil man satse hardt på biodrivstoff som blir fremstillt fra trevirke. Dette fører til at man driver en langt mer aktiv hogst av skogen enn det man ellers ville gjort, noe som igjen fører til økt utslipp av CO2. Det blir ikke CO2 nøytralt når du over en 10 års periode hogger ned 10 trær i steden for ett, selv om du planter et nytt tre for hvert du hogger ned. Et stort tre binder nødvendigvis mer CO2 enn et lite tre, og når du hele tiden planter nye småbusker og hugger dem så fort de er av rimelig størrelse vil skogen totalt sett binde mindre CO2 enn den ellers ville gjort.

* De siste 20 årene har mengden mat man får ut av et mål dyrket mark vært relativt stabilt (I motsetning til den eksplosive veksten som skjedde fra den industrielle revolusjonen og fram til denne perioden), og selv om man de neste årene skulle få til en dobling av matubyttet ville man ikke gjøre noe annet enn å møte den økende etterspørselen som følge av den kraftige befolkningsveksten til 10-12 milliarder mennesker som demografiske fremskrivninger viser. Store områder med dyrket mark til biodrivstoff vil derfor føre til større press på matvareprisene, og da den industrialiserte verden alltid vil ha større betalingsevne enn fattige i u-land er det ikke noe stort spørsmål hvem som blir taperne. Dette var greit for Ulltveit Moe, men ikke for meg, verken fra et moralsk eller økonomisk perspektiv.

Hvorfor det er moralsk galt å la millioner og muligens milliarder sulte for at du og jeg skal få kjøre rundt i bilene våre regner jeg med at alle oppegående mennesker forstår. Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt er det også rimelig enkelt. Det er beregnet kostnader for hvor mye det vil koste oss å redusere klimagassutslippene til anbefalte nivåer, og det er snakk om et beløp som omtrent tilsvarer den nåværende globale økonomiske vekstraten for et år. Det å dyrke biodrivstoff i store kvanta vil som allerede nevnt bli kostbart da det vil kraftig øke matvareprisene. En kraftig økning i matvareprisene vil bety at alle må bruke en større del av sin inntekt på mat istedenfor andre ting som kan fremme økonomisk vekst.

Det vil svekke u-lands vekstevne som en følge av deres befolknings nedsatte arbeidsevne. Det vil også gå hardt utover land med en befolkning som er i ferd med å gå fra å leve på et eksistensminimum til en tilværelse der de har penger til overs. De vil gå tilbake til eksistensminimum og vil ikke ha muligheten til å skape sine egne arbeidsplasser og investere slik de ellers ville gjort, noe som kraftig hemmer den økonomiske veksten i land med befolkninger i en slik situasjon Dette vil igjen føre til høyere priser på importvarer da det vil være en mindre arbeidsstyrke til å ta over som verdens fabrikk etter hvert som også Kina og India blir "dyre" land å produsere i som følge av den generelle velstandsøkningen som vil foregå der. I tillegg vil man få mindre eksport enn man ellers ville fått som en følge av den lavere økonomiske veksten i u-land.

Det er også naturlig å tro at en slik matvarekrise ville ført til en ytterligere økning i terrorisme og konflikter. Dette vil hemme den økonomiske veksten som en følge av økte ødeleggelser og økte kostnader til sikkerhet, som på grunn av folks langt fremskredne paranoia langt overskrider kostnaden av de fleste terrorangrep. Det er også sannsynlig å tro at innbygerne i utviklingsland vil miste sin tiltro til kapitalismen som økonomisk system dersom man lar dette skje, noe som vil bane veien for alternative ideologier av lite ønskelig art, både samfunnsøkonomisk og demokratisk. Sikkerhetsfirmaer og Landbrukssamvirket vil sitte igjen som vinnerne, mens verdens befolkning og økonomi vil være taperne. Det samfunnsøkonomiske tapet på lang sikt vil bli enormt.

Jeg kan godt forstå Ulltveit Moe. Han har investert stort i biodrivstoff og ønsker å maksimere sin egen profitt slik enhver kapitalist burde gjøre, men han viser gjennom sine uttalesler at han nok er best på å maksimere sitt eget oversudd, ikke samfunnets. Løsningene ligger ikke i biodrivstoff, de ligger i skatter og avgifter på klimagassutslipp som automatisk vil vri forbruket over i mer miljøvennlig adferd. Ingen har per i dag svarene på hvilke tiltak det er som vil vise seg som de mest lønnsomme, men innfører man de riktige insentivene kan man være sikre på at markedet vil finne løsningene.

There and back again, a tale by Stein Erik Hagen eller?

Stein Erik Hagen er en mann som i løpet av sitt liv har foretatt en klassereise fra kjøpmannssønn til norsk "adel". Fra normale kår til Forbes liste over verdens rikeste. Han har som seg hør og bør også støttet det gamle borgerskapets parti Høire, og lagt om dialekten til de nødvendige nu og efter. De senere år har han også villet fremstille seg som en person med royal tilkytning og adelige røtter, giftet seg med det fineste du kan finne innen norske familier og flyttet til Norges kanksje eneste virkelige slott, men nå har han tydeligvis innsett at han er blitt gjennomskuet.

Først gnålte han med at han ikke lenger ville støtte Høire, visstnok fordi de ikke hadde fjernet formueskatten. Det faktum at Høire lenge har jobbet for dette, og at det er vanskelig å gjennomføre saker så lenge du ikke har parlamentarisk flertall er selvsagt en bagatell som herr Hagen ikke trenger å nevne seg ved. Det er muligens andre grunner som ligger bak den negative holdningen til Høire, men jeg vil for saklighets skyld ikke tilegge ham mer personbaserte og følelesladete grunner for den plutselige fiendtligheten. En mann som ikke tør å stå for selvportretter malt av ham så fort han hører det blir hvisket kritiske ord om kunstens fortreffelighet, selv om han tidligere hadde sagt hvor stårlende fornøyd han var, vil selvsagt ikke la seg påvirke dersom enkelte individer i partiet som er ment å støtte hans syn og interesser gjør eller sier ting som ikke er i samsvar med god borgerlig norm og etikette. Jeg vil selvsagt ikke insinuere at det er slike motiver som ligger til grunn for Hagens voldsomme utbrudd, men om det fullstendig kan utelukkes er jeg desverre tvilende til.

Derefter gir han altså den nette sum av to millioner kroner til Fremskrittspartiet, og det er her jeg blir så glad. Endelig viser han sitt sanne jeg. Han har endelig insett at han burde støtte alle grilldress- og campingvognelskende mennesker som tross alt har kjøpt pølsene hans og gitt ham den rikdommen han nå nyter så godt av. Han har rett og slett gitt tilbake til sine egne, og det står det respekt av. Er det noe jeg misliker sterkt her i verden så er det folk som prøver å fremstå som noe annet enn det de er, og således har herr Hagen i lengre tid hatt en lav aksjekurs hos undertegnede. Imidlertid slutter ikke denne historien om en klassereise fra arbeider til adel og tilbake til arbeiderne igjen på en så lykkelig og ukomplisert måte. Å nei da, herr Hagen måtte jo finne på noe skikkelig lurt slik at borgerskapet ikke skulle tro han hadde forlatt dem, og at det bare var snakk om et midlertidig besøk hos gamle venner for å vise sin avsky mot Høires politikk. Så hva slags genistrek kommer Hagen opp med? Jo han vil skrive en kronikk, en slik skikkelig lang en der han viser sin intelektuelle vidd og visjon. Han skriver en kronikk om høykostnadsringen.

Jeg har tidligere utrykt min skepsis til om en slik høyhastighetsring vil være samfunnsøkonomisk lønnsom og om den vil være det miljømirakelet man prøver å fremstille den som, men slike motforestillinger er ikke å finne hos herr Hagen. Det er jo også noe underlig at han kommer med denne kronikken nærmest dagen etter at han bekjentgjør sin støtte til Frp med tanke på at Frp er det eneste partiet på Stortinget som har gått i mot utredning av høyhastighetsringen og som er Norges eneste miljøfiendtlige parti, eller? Selvfølgelig er det ikke det. Når han først har forstått at det er Frp som er partiet for ham må han jo også oppføre seg som en ekte Frper, nemlig med sviktende argumenter og lite konsekvent tenkning. Det er rett og slett godt å se at han har kommet hjem til sine egne, og jeg gleder meg allerede til kronikken der han skriver varmt om hvorfor vi burde pøse inn et par hundre oljemilliarder til i den norske økonomien per år, og om fortreffligheten for miljøet dersom vi kutter bensinavgiften med 6 kroner. Han påstår jo selvsagt at dette er på grunn av Frps flotte og klare standpunkt mot formueskatt, men også her skurrer det litt. Det er greit at herr Hagen vil spare 150 millioner i formueskatt per år ved at denne blir fjernet dersom Frp kommer til makten, men ved at man samtidig sprøyter inn oljemilliarder så skaper man jo tilstander i Norge som ikke er gunstige for norsk næringsliv. Det hjelper ikke stort å spare 151 millioner i formuesaktt hvis aksjeverdien på selskapene dine halveres på grunn av eskalerende kostnader og fullstendige bonanza tilstander i økonomien du lever av. Det gir et ganske stort netto tap nemlig, og dette håper jeg herr Hagen forstår, hvis ikke har han jo virkelig kommet til rett sted.

Nei som sagt det er flott at han har kommet hjem, for jeg ville jo aldri mistenke ham for å ha skiftet parti fordi noen tråkket ham litt for kjært på tærne, og tok medieoppmerksomhet som egentlig var hans, eller at noen i Høire ikke hadde helt de samme politiske prioriteringer som ham selv, men dersom dette skulle være tilfelle har jeg et godt råd. Jeg har hørt rykter om at du har en svært stor seilbåt herr Hagen, kanskje du skal ta med deg de nye meningsfellene dine på den å seile "into the west" som Annie Lennox synger når Frodo reiser til det hinsidige etter å ha fått et banesår av ondskap som aldri helt har leget. Jeg forstår det om du føler det på samme måte, og en slik reise ville jeg ha stor respekt for. Har hørt at dine meningsfeller har en stor koloni i sydligere strøk i et område kalt Spanien, kanskje dette kan være ditt paradis? Jeg gir deg gjerne himmelretningen dersom det skulle være nødvendig. Det er nemlig en ting jeg ikke klarer å tolerere, og det er falske mennesker med skjulte agendaer og motiver. Vi trenger folk som står for det de mener, og som kjemper for det, falske prekener har vi mer enn nok av.

Fattigdomsfellen

The Economist skriver i sin siste utgave om ekteskap i USA. Konklusjonene er entydige og kanskje ikke spesielt overraskende. Folk som er oppvokst i hjem med stabile forhold og to foreldre har langt større sannsynlighet for å selv få et vellykket ekteskap, høyere utdanning og god inntekt. Barn av enslige unge mødre har en svært stor sannsynlighet for å selv bli en enslig ung mor, med lav inntekt og ustabile forhold. Desverre er nok disse tallene i stor grad også overførbare til Norge, selv om forskjellene nok ikke blir like ekstreme, som en følge av at vi generelt har mindre forskjeller i samfunnet. Det hele munner for meg ut i det som er et av samfunnets største problemer. Den vedvarende reproduksjonen av sosiale forskjeller.

I artikkelen blir hovedpoenget at det er viktig at par holder sammen, og evner å løse sine konflikter på en god måte. Dette er selvfølgelig viktig, og alle barn burde ideelt sett vokst opp i hjem med to foreldre i et harmonisk samliv for å få de beste muligheter. Imidlertid er det svært lite sannsynlig at samfunnet kan gjøre stort for å sørge for lykkelige ekteskap. Rådgivning og konfliktsløsningskurs er vel og bra, men om det drastisk kan redusere antall skilsmisser stiller jeg meg tvilende til. Det finnes bare en arena hvor samfunnet som helhet har en realistisk mulighet til å påvirke individene til å bli selvstendig tenkende mennesker som selv kan avgjøre hva slags liv de vil leve og hvordan de vil leve det. Dette er selvsagt skolen, og det er her vi må sette inn ressursene dersom vi skal skape et samfunn der alle har like muligheter til å lykkes.

Vi trenger en skole som gir et godt tilbud til alle uavhengig av foreldrenes bakgrunn og utdannelse. Manglende leksehjelp er en av de viktigste tingene barn fra ressurssvake hjem lider under. Vi kan ikke være redde for å stigmatisere folk ved å putte barn i grupper etter ferdighetsnivåer, og vi må la barna få undervisning som er i samsvar med den enkeltes kunnskaper og evner. Aps enhetsskole må avgå med døden, og man må innse at ulike individer krever ulik undervisning. Når barn ikke lenger føler at de mestrer stoffet så har de så vanvittig lett for å gi opp, og det er her vi i dag feiler med vår generelle undervisningsform. Dersom man skal bekjempe reproduksjonene av de sosiale forskjellene og dermed fattigdom, burde vi derfor innføre en heldagsskole som har muligheten til å sørge for oppfølging av den enkelte over en lengre tidsperiode, og som tilpasser seg den enkeltes behov. I en verden der den globale konkurransen blir stadig hardere vil det ikke bare være galt ovenfor individene å ikke gi dem de beste muligheter, men det vil heller ikke tjene samfunnet. "Lov å lykkes" sier man, men vel så viktig som lov til å lykkes er forutsetninger for å lykkes. Det håper jeg samfunnet snart forstår.